(foto hentet fra starpuls.com. klikk på bildet for å gå dit.)
Noen ganger faller jeg av.
Jeg klarer ikke følge med, ikke hele tiden, det er noe som distraherer meg, noe som hele tiden forsøker å fange meg, fange oppmerksomheten min.
Tenk å lage noe så fint, tenker jeg.
Tenk å lage noe så fint, så skummelt, så sært. Noe så stygt, men likevel så vakkert.
Tenk å tenke seg frem til alle de karakterene, til dvergen og damen med skjegg, til mannen med elefanthud og den blinde mannen som ser mer enn de fleste. Og tenk å fange alle de øyeblikkene, tenk å se det de ser, det gode i kamp mot det onde, den frie vilje i kamp mot skjebnen.
Tenk å stå der med kameraet, fange lyset, mørket, ansiktene, uttrykkene, alt er så fint og så stygt og så mykt og så hardt.
Noen ganger faller jeg av, men jeg blir ikke lei, nei, jeg vil ha mer, én episode til, også enda én, også alt på nytt, dacapo, dacapo, enda mer karneval.
Carnivale.
Hvor du er vakker.
(Det er selvfølgelig HBO som står bak denne herligheten av en tv-serie, men den ble ingen suksess blant amerikanerne, dessverre, de syntes det gikk for sakte, det var for vanskelig å henge med, for vanskelig å forstå, og derfor ble det med to sesonger, i stedet for de tenkte seks, og det gjør meg så trist, jeg blir rett og slett lei meg, jeg vil ha mer, jeg vil se og se og se. Så som dere skjønner, har det gått i Carnivale her de siste dagene, Carnivale, semesteroppgaver og leilighetsjakt.)
—————————————–
Sometimes I fall off.
I can not keep up with it, not all the time, it is something that distracts me, which constantly tries to catch me, catch my attention.
Imagine creating something so good, I think.
Imagine creating something so good, so scary, so special. Something so ugly, yet so beautiful.
Imagine to create all the characters, the dwarf and the lady with the beard, the man with the elephant skin and the blind man who sees more than most. And imagine to capture all those moments, imagine to see what they see, the good in fight against evil, the free will in fight against fate.
Imagine standing there with the camera, capturing the light,the darkness, the faces, the expressions, everything is so good and so bad and so soft and so hard.
Sometimes I fall off, but I’m not tired, no, I want more, one episode, and then one more, more carnival. Carnivale.
(HBO is of course the team behind this beautiful television series, but unfortunately, it was not a success among the Americans, they thought it went too slowly, it was too difficult to follow, too difficult to understand, and therefore it lasted only for two seasons, instead of the planned six, and that makes me so sad, I want more, more, more. So as you see, I have been busy watching Carnivale the last few days, watching Carnivale, writing term papers and hunting for apartment.)
Jeg husker at jeg sitter nede i kjellerstuen på Korsvoll, kjellerstuen med grått teppegulv, store bokhyller og hvite murvegger. Jeg husker at jeg sitter der nede, på gulvet, jeg ser på tv, eller kanskje leser jeg en bok. Så er det noe som fanger oppmerksomheten min. I øyekroken.
Noe sort mot den hvite veggen. Noe som beveger seg.
Men tynne bein, lange bein, rund kropp. Stor kropp.
Jeg skriker. Høyt. Blir stående paralysert, før jeg sakte rygger bakover, ut av døra, der snur jeg, løper. Henter pappa, som må fram med støvsugeren, tvinge den sorte edderkoppkroppen bort med sugekraft, jeg gir meg ikke før den er borte, helt borte, ikke bare ute av syne, men også av sinn.
Vi hadde store edderkopper i kjelleren på Korsvoll, de største jeg hadde sett før jeg reiste til Loei, sånn bortsett fra på bilder, selvfølgelig, eller innelåst i montere på akvariumet i Bergen.
Men i et spindelvev i et nåletre i Loei nordøst i Thailand, der fant jeg den største frittlevende edderkoppen jeg har sett hittil. Stor og sort, lange ben, avlang kropp.
Og veldig, veldig ekkel.
—————————————–
I hate spiders, i really hate them, and in Loei in North-East of Thailand i saw the biggest one ever. Ok, maybe there are bigger ones out there, but this is big enough for me. It was so creepy, seriously.
Photo by Eric Bryan Ouano: http://www.flickr.com/photos/ericouano/ / CC BY-NC-ND 2.0
26. april går flyet. Fra Bangkok til Manila. Til Filippinene. Og på det flyet sitter jeg. Alene.
Alene.
Jeg skal nemlig øve meg på det, å være alene, finne tilbake til den gode følelsen av ensomhet, av å være alene fordi jeg vil, ikke fordi jeg må.
Jeg var flink til det før, å være alene, før folkehøgskolen, før årene i Bodø, da elsket jeg det, å være alene, lese, tegne, klippe til bilder og lime dem inn i album. Så ble det sosiale samværet viktigere, det å være med på alt, alltid, de små tingene måtte vike for festene, samtalene, kosen, latteren. Og jeg klager ikke på det, ikke sånn egentlig.
Det er bare det at jeg tror jeg har glemt hvordan jeg gjør det. Hvordan det å være alene, det å bare kose seg i sitt eget selskap, jeg tror jeg har glemt hvordan det fungerer.
Og derfor setter jeg meg på det flyet den 26. april, derfor reiser jeg til Filippinene på egen hånd og blir der i tre uker.
På jakt etter den gode ensomheten.
—————————————
The 26th of April, i’m leaving for the Philippines. Alone.
Alone.
I’m trying to get used to being alone, trying to discover the good feeling of loneliness, of being alone because i want to, not because i have to.
Before, i was good at that, at being alone, before i started studying, then i loved it, loved to read, draw, putting photos into albums. But then my social life became more important, i wanted to be everywhere at the same time all the time, and the small things in life lost against the parties, the conversations, the laughter. And i do not complain about that, not really.
It’s just that i’m afraid i have forgotten how to do it. How to be alone, how to enjoy my own company, i think i have forgotten what it’s like.
So that’s why i am on that airplane the 26th of April, i’m hunting for the good loneliness.
Januar var utsikt til Laos. Øl med isbiter ved elvebredden, bredden av Mekong, en side Thailand, en side Laos, en elv, to land. Sånn var januar, eller, sånn begynte januar, første januar med utsikt over brunt vann, blågrønne fjell og øl som sakte blandet seg med smeltende vann.
Januar var Chiang Mai. Kaféliv i Chiang Mai, med god mat og god drikke, nattmarked og bordspill, vandringer langs kanalen.
Og januar var ti timers busstur tilbake til Bangkok, til det store dyret som puster så høyt, som aldri sover. Tilbake til skole, skole, skole, oppgaveskriving og presentasjoner, også klassetur.
Januar var klassetur i retning nordøst, til Dan Sai, til fjell og kjølige kvelder, klassetur med ekstremturisme på programmet, med solsikker og gresskar, tempelruiner og sti gjennom skogen, en-to-tre ut av vanen, en-to-tre tilbake igjen.
Og januar var besøk fra Finnmark, gamlesjefen på tur til østen, thaimat og øl til kvelden ble god og gammel, januar var sladring om nytt og gammelt, minneprat og husker du.
Og helt på tampen, da januar var på vei over i februar, da landet lillebror i storbyen, som for å sette punktum på det hele, som for å gi januar tjueti en verdig avslutning og en pangstart til nye februar.
Hvordan var din januar?
—————————————
January was a view over to Laos. Beer with ice-cubes by the river, Mekong, Thailand on one side, Laos on the other, one river, two countries. That was january, or, that’s how january started, the first of january overlooking brown water, bluegreen mountains and beer that slowly blends with melting water.
January was Chiang Mai. Cafes in Chiang Mai, with good food and good drinks, nightmarkets and boardgames, walks by the canal.
And january was a ten hours bus drive back to Bangkok, to the big animal who breaths so loud, who never sleeps. Back to school, school, school, paperwriting and presentations, and then a field trip.
January was a field trip to northeast, to Dan Sai, to mountains and cold evenings, field trips with extreme tourism included, with sunflowers and pumpkins, ruins of temples and a walking path through the wood, one-two-three out of the van, one-two-thre back in.
And january was visitors from the north of Norway, the old boss on a holiday in the east, thai food and beer until the night grew old, january was talks about new and old, memorytalks and do you remember.
And in the end, when january was to give way for february, then my little brother arrived Bangkok, as a way to end january properly, to greet february hello.
How was your january?
Dan Sai er så langt unna Bangkok du kan komme, ja, ikke bokstavelig talt, selvfølgelig, du kan komme mye lenger unna Bangkok om du virkelig vil det, til Færøyene, for eksempel, eller kanskje til Sibir, jeg mener billedlig, jeg vil tegne deg et bilde, og de første forsiktige strekene forteller deg at vi ikke er i Bangkok, her er alt annerledes, så veldig annerledes.
Her er det kaldt om morgenen, kaldt om kvelden, og om dagen brenner sola så sterkt, den farger kinnene røde, kinnene og nesa og overarmene, det er ikke som i Bangkok i det hele tatt, der solstrålene som oftest taper kampen mot det tykke eksoslaget, der sola varmer, men ikke brenner.
Ja, her er det så kaldt at selv hundene må kle på seg når skumringen smyger seg gjennom gatene, en puddel med rød genser, en terrier med blått skjerf.
Og med skumringen tømmes restaurantene, ingen spiser middag på restaurant i Dan Sai, de liker ikke maten, sier de, innbyggerne, maten de lager hjemme er mye bedre, mye renere, mer hygienisk, sier de.
Så da stenger restaurantene klokken fem, om ikke tidligere, helst vil de stenge klokken tre, restauranteierne, sånn at de kan gå på markedet, gå på markedet som selger ferske matvarer de kan putte i grytene når de kommer hjem.
Men gateselgerne holder stand enda noen timer, grillet kylling på spyd, råe rotter i plastposer, ananas. Ananas, ja, kjøp så mye du vil for førti bath, tre kilo ananas på billigsalg, og en ekstra oppkuttet en, en du kan putte i munnen med en eneste gang, i følge ananasselgerne i Dan Sai kan du aldri få for mye ananas.
Og det er deilig, å kjenne kulda på kroppen om morgenen og om kvelden, deilig å kunne krysse gaten uten å måtte frykte det verste, deilig med smilende ananasselgende ansikt.
Deilig med et lite avbrekk fra kaoset.
—————————————–
Dan Sai is so far away from Bangkok as you can get, not literally, of course, you can get much further if you want to, you can go to Faroe islands, for example, or maybe to Sibir, i mean figuratively, i want to draw you a picture, and the first lines tell you that we’re not in Bangkok now, here everything is different, very different.
Here, it’s cold in the morning, cold in the evening, and during the day the sun burns, it colours your cheeks red, cheeks and nose and arms, it’s not like in Bangkok, where the sun most often loose against the layer of smog, where the sun warms, not burns.
Yes, here it’s so cold that even the dogs have to dress up in the evenings, one poodle wears a red sweater, one terrier a blue scarf .
And with the arrival of the dark, the restaurants close, no one eats dinner on restaurants in Dan Sai, they say they don’t like the food, the villagers, the food they make themselves is much better, cleaner, more hygienic, they say, and thus, the restaurants close at five pm, or maybe earlier, they prefer to close at three, the restaurant owners, close early and go to the food market, where they buy fresh ingredients and bring them home to cook the last meal of the day.
But the street vendors are alive a couple of hours more, fried chicken on sticks, raw rats wrapped in plastic, pineapples. Yeah, pineapples, buy as much as you want to for forty bath, three kilos of pineapples, and an extra one, cut in pieces to eat immediately, according to the pineapple sellers in Dan Sai, you can never get too much pineapples.
And it’s good, to feel the coolness in the morning and evening, good to be able to cross the street without fearing the worst, good to see a smiling pineapple-selling face.
Good with a little break of the chaos that is Bangkok.
I morgen bærer det av gårde igjen. Ut på tur. Nordover. Åtte timer i buss, svingete veier, oppover, oppover.
Vi skal på klassetur denne gangen, til Loei, de sier det er kaldt der, kjempekaldt, kanskje under ti grader. Jeg håper på enda tjue grader kaldere og snø. Ønskedrøm, ja, men det hadde jo unektelig gjort seg, å kjenne kulda rive i nesa, kjenne kinnene rødme, kjenne snøfnugg smelte mot huden.
Men ti grader er fint det og, ti grader, fjell og frisk luft.
I mellomtiden tenkte jeg at dere kunne kose dere med bildene fra min forrige tur nordover, fra dagene i Chiang Mai. Over ser du noen av byggene, og vil du se mer kan du trykke her. Du blar ved å trykke på bildene som dukker opp i den lille firkanten til høyre, der det står Chiang Mai. Om du skulle være lysten på å se mer av Thailand, da kan du trykke her, og følge samme prosedyre.
———————————–
Tomorrow i’m leaving Bangkok again. Going north. Eight overs in a bus, up, up, up.
This time, we’re going on a field trip with class, to Loei, they say it’s cold there, very cold, maybe less than ten degrees. I hope for ten below and snow. A dream, i know, but wouldn’t it be nice, to feel the cold in your nose, feel your cheek turning red, feel the snow melting on your skin.
But ten degrees is nice as well, ten degrees, mountains and fresh air.
In the meantime, i thought you could enjoy my photos from the last trip north, from the days in Chaing Mai. Above, you see some of the buildings, and if you want to see more, click here. And if you would like to see more of Thailand, then you should click here.
Du lager så mye lyd, Bangkok. Så innmari mye lyd.
Av og til blir det for mye for meg. Å gå i sikksakk på fortauene dine, mens menneskene foran, bak, på siden, snakker høyt på et språk jeg ikke forstår, mens bussene brøler forbi en meter til venstre for meg, tuk-tukene enda nærmere, noen tuter, det er alltid noen som tuter, mens politimannen i midten av kaoset blåser i en fløyte, blåser og blåser og blåser, jeg tror ikke han trekker pusten, i så fall gjør han det gjennom nesen, mens munnen puster ut, alltid, ut, ut, ut. Lyd.
Lyd. Gatemusikantene, han gamle med fiolinen, han enda eldre med klarinetten, de som tilsynelatende aldri har lært hvordan de skal forandre gnikking og hyl til trillende melodier, men de skjemmes ikke av det, disse to karene her, de har jo et instrument, og det skal de bruke, gnikke på strengene, blåse luft inn i klarinetten sånn at den hyler etter de forbipasserende.
Bangkok, noen ganger holder hodet mitt på å sprenge, det er for mange mennesker her, for mange ungdom i høye hæler som samler seg i klynger for å bli tatt bilde av, for mange vinterbleike turister som svetter rundt mellom kjøpesenterne, for mange solsvidde turister som kjører skytrain som om de aldri hadde gjort annet.
For varmt.
Men av og til, Bangkok.
Av og til er du ålreit også. I skumringen, for eksempel. Når sola forsvinner til fordel for en lilla himmel, da er du ålreit. Når alt blir roligere, stillere, politimannen tar seg tid til å puste inn med munnen, bilene kjører litt saktere, bremser mykere, tuter bare i korte støt. Når gangveien høyt over bilene bader i kveldssol, når det er supermario på storskjerm, når gatekunstnerne tusjer dagligdagse hendelser ned på papiret.
Da er du ålreit, da.
(To all you englishspeaking people: I’m so sorry that my blog is only in norwegian these days. I guess the only reason i have, is that when writing termpaper after termpaper in English, i get a bit tired of searching after the right words. But i promise i will do better soon. Soon.
And just to let you know, this post was about the chaotic, noisy Bangkok, sometimes too much, sometimes perfect. The photos on the top describes the first part of it, the others the latter.)
(Dagens bilder er ment som en motvekt til dagens tekst. Lyse, fordi dagene har vært mørke, for eksempel.)
Kroppen er så rar.
Det er rart alt hva den skjønner, kroppen, rart at den skjønner hva som er god mat, hva som er dårlig. Hvordan den dytter noe gjennom fordøyelsessystemet, mens den nekter å slippe inn andre ting, sender det i retur, tilbake der det kom fra.
Nesten i hvertfall. Det er jo ikke så mye mat som kommer fra doen.
Det er rart hvordan kroppen, magen, kan skille en god reke fra en dårlig reke, eller passe sterk mat fra den som er i sterkeste laget, er ikke det smaksløkenes jobb, eller kanskje svelget, halsen. Jeg vet ikke, rart er det uansett.
At man kan spise en reke, eller to eller tre, for så å rusle ut i natten, se på de rare menneskene, drikke en øl, kanskje to. At man så kan gå hjem, legge seg, sovne. Og våkne igjen. Av en drøm som sier deg at du må kaste opp, men det går ikke, fordi kjæresten din er på badet, det er opptatt, du må vente.
Og mens du venter i drømme, våkner du i virkeligheten, du kjenner mageinnholdet arbeide seg oppover, det har blitt kastet ut, opp.
Det er rart hvor mye man egentlig har i magen. Hvor mye enklere den er å fylle enn å tømme, i hvert fall om man skal gå utenom den vanlige fordøyelsesprosessen.
Og noen ganger må man det.
Som når man har spist en reke, eller to eller tre, og kroppen har skilt den gode fra den dårlige, når kroppen gjør det den kan for å kvitte seg med inntrengeren, intrengeren og bakteriene den hadde med seg.
Også er det rart hvor utmattet man blir. Etter en natt der magen har fått bestemme soverytmen – en halvtimes søvn – inn på do – et kvarter i sengen med åpne øyne – inn på do. Og så videre.
Da blir man sliten. Utmattet. Kraftløs. Slakt.
(Ja, om dere ikke har tatt tegninga, så er det altså sånn jeg har hatt det de siste dagene. Natt til mandag var grusom, mandagen like ille, gårsdagen preget av trøtthet, men okei. I dag er jeg bra igjen.
For øvrig vil jeg beklage til rekene, dersom de ikke var skyldige i magens opprør. Men jeg har mine mistanker.)
Jeg tror jeg fikk mitt første kamera da jeg gikk på barneskolen, kanskje det var i femteklasse, ja, jeg er ganske sikker på at det var i femteklasse, i hvert fall hadde jeg med meg et kamera da jeg reiste på leirskole, 12 år og på ordentlig klassetur for første gang, det er klart det måtte dokumenteres.
Jeg husker ikke at jeg tok bilder, men jeg husker at jeg limte dem inn i albumet etterpå, når turen var vel overstått, jeg og bestevenninnen min satt ved det store bordet hennes, med hvert vårt album, men de samme bildene. Så klippet og limte vi, akkurat likt, skrev akkurat det samme. Nesten, i hvert fall.
Senere har det blitt mange bilder, mange stunder med saks, papir og lim, med bilder sortert i bunker foran meg, med fotoalbum på bordet.
Men på folkehøgskolen endret alt seg. Som journalistelev måtte jeg jo ha et digitalkamera, journalister har ikke tid til å vente, det er øyeblikket som gjelder, alltid dette øyeblikket.
Så da konverterte jeg.
Først til et digitalt kompaktkamera, og et år senere, til speilrefleks, digitalt, selvfølgelig, og ja, det er gøy med speilrefleks, med blender og lukker, avansert optikk og tusenvis av bilder, det er klart det er gøy, det er mer enn gøy, det er en livsstil, jeg lever gjennom speilrefleksen min. Nesten, i hvert fall.
Men nå.
Nå har jeg konvertert tilbake. I hvert fall litt. Jeg har nemlig forelsket meg. I et kamera. Av plastikk. Som lever på film. Som tar kvadratiske bilder, store kvadrater eller små kvadrater, alt etter som.
Herligheten bærer navnet Diana F+, og er det beste kjøpet jeg har gjort på lenge.
Og sammen med Diana er jeg plutselig tilbake i fortiden.
Jeg ser gjennom søkeren, klikker på utløseren, snurrer filmen fremover etter hver eksponering. Og så venter jeg. Til rullen er full. Til jeg får levert rullen til fotobutikken. Til jeg får den tilbake.
Til jeg får se bildene.
Og det er så spennende, så veldig spennende.
Over ser du tre av de tolv første bildene mine. Er de ikke fine?
Photo provided by: http://www.flickr.com/photos/globovision/ / CC BY-NC 2.0
Jeg hadde tenkt til å fortelle dere om noe hyggelig i dag. Jeg hadde ikke helt bestemt meg for hva, kanskje det skal handle om kafeene i Chiang Mai i dag, tenkte jeg, eller om den siste boka jeg leste, eller kanskje om mitt nye plastikkamera.
Men nei.
Det går ikke.
Det går jo ikke i det hele tatt.
For hvordan er det mulig å fokusere på disse hverdagslige gledene, disse fine tingene, når en liten bit av verden går under på den andre siden av jorda?
Nei, i dag må det handle om Haiti. Om jordskjelvet. Om alle menneskene i nød.
De sier det er det kraftigste skjelvet på 200 år, men jeg klarer ikke å forstå hvor kraftig det er. De sier de frykter at mer enn 500.000 mennesker er døde, men skjønner ikke hvor mange det er. Om det hadde vært snakk om Oslo, hadde det bare vært 78.870 innbyggere igjen, tenker jeg, og skjønner litt mer.
Men likevel ikke.
For det er umulig å forstå en slik situasjon fullt ut uten å være rammet selv. Det er umulig å forestille seg lidelsen, skrekken, panikken. Smertene. Nei, det går ikke.
Likevel er det viktig å prøve, ikke gi opp, ikke glemme.
Og å hjelpe. Via Røde kors, for eksempel. For de trenger hjelp nå, menneskene i Haiti, de som hadde så lite fra før, og som nå har ingenting. De trenger hjelp, nå, og senere, for dette går ikke over i dag, i morgen, om en uke, om en måned.
Når medieoppmerksomheten stilner, for det gjør den jo, det gjør den alltid, journalistene og kameraene beveger seg videre, til nye kriser, nye katastrofer, når det skjer syns jeg du skal besøke denne nettsiden, se på bildene en gang til, mens du tenker på dette fortvilte ropet om hjelp:
For mange mennesker dør. Vi trenger hjelp. Vi trenger internasjonal hjelp – vi trenger nødhjelp. Det er ingen hjelp. Ingen sykehus, ingen strøm. Ingenting. Ingen mat, ingen telefon, ikke vann, ingenting. Det er for mange mennesker som dør.
Sånt som dette blir ikke bare borte.
—————————————-
I wanted to tell you about something nice today. I wasn’t sure about what yet, maybe the cafes in Chiang Mai, maybe the latest book i read, maybe my new plastic camera.
But no.
That’s not possible.
That’s not possible at all.
Because how it is possible to focus on something nice, some daily pleasure, when a little piece of the world is going under on the other side of the earth?
No, today i have to write about Haiti. About the earthquake. About all the people who suffer.
They say it is the worst earthquake in 200 years, but i have problems with understanding the meaning of that. They say more than 500.000 people can be dead, but i can’t understand how many that is. If this was in the capital of Norway, only 78.870 people would have been left, i say to myself, and i understand a little more.
But just a little.
Because it’s impossible to fully understand a situation like this, without experiencing it by your self. It’s impossible to understand the suffering, the fright, the panic. The pain. No, it’s not possible.
But it’s important to try, not give up, not forget.
And to help. Via Red cross, for example. Because they need help now, the people in Haiti, the people who had so little in the first place, who is left with nothing at all. They need help today, and also later, because this doesn’t disappear tomorrow, in a week, in a month.
When the media stop telling you histories from Haiti, because they will, they always do, the journalists move on to another crisis, another catastrophe, when they stop telling you stories from Haiti, i think you should visit this website, look at the photos one more time.
Things like this don’t just disappear.
