Skip to content

where are you going, ma’m?

april 5, 2011

(Jeg er i Filippinene nå, ja igjen er jeg i Filippinene, alene på reise i Filippinene, og jeg skal være her i fire uker, fire uker alene, før mamma kommer for å reise sammen med meg i nesten tre uker til, så til sammen blir det syv uker altså, syv uker i Filippinene, og forhåpentligvis kan dere få være med på turen. Akkurat nå er jeg i Manila på andre dagen, og har ennå ikke tatt et eneste bilde. Bilder kommer senere, altså.)

– Hello ma’m!
– Where are you going ma’m?
– What do you think about the Philippines, ma’m?
– Why are you alone, ma’m?
– Where is your husband, ma’m?

Jeg rusler rundt i Manilas gater, og spørsmålene kommer fra alle kanter, fra hvert eneste gatehjørne, fra hver eneste gatekafé, fra hver eneste lille sted der folk samles, eller, der Filippinske menn samles, fra tricyclesjåførene, fra de væpnede vaktene, fra de arbeidsledige som samles utenfor bemanningsbyrået på leting etter jobb, fra de forbipasserende, ja, som en blond jente fra vest er jeg skyteskive for nysgjerrige spørsmål, og jeg kan ikke gjøre annet enn å smile og svare høflig, hello sir, nei, jeg trenger ikke taxi akkurat nå, ja, Filippinene er et vakkert land.

Og så videre.

Og så videre.

Og samtidig brøler trafikken mot meg, ja, Bangkoks bilpark er ingenting mot den jeg møter her, lastebiler, jeepneyer, personbiler, busser, tricycler, motorsykler, alle brøler de litt høyere enn andre steder, og i tillegg tuter de, de tuter når de skal frem og de tuter når de må stoppe og til slutt blir alt til en tjukk masse av lyd, og hadde det ikke vært for alle de andre menneskene, så hadde det vært vrient å navigere i gatene, for nå går jeg når de andre går, stopper når de andre stopper.

Og ikke et eneste sted er det andre lyshudede jenter i sikte, det er et par menn som bor på hotellet, og jeg har sett én mann på gaten, men ingen jenter altså, det er bare meg, megmegmeg, og jeg er alene, og noen ganger er det hyggelig og andre ganger ubehagelig, slitsomt, irriterende, men jeg smiler uansett, smiler, svarer høfflig, går videre.

Går alltid videre, i påvente av nye spørsmål, where is your husband, ma’m, where are you going.

Og jeg går som oftest til hotellet.

————————————-

(IN ENGLISH:)

– Hello ma’m!
– Where are you going ma’m?
– What do you think about the Philippines, ma’m?
– Why are you alone, ma’m?
– Where is your husband, ma’m?

I wander around in the streets of Manila, and the questions come from everywhere, from every street corner, from every street cafe, from every little place where people gather, or rather, where Filipino men gather, from the tricycle drivers, from the armed guards, from the unemployed who gather outside the human resource center, looking for a job, from the people passing by, yeah, as a blonde girl from the west I’m a target for all curious questions, and I cannot do anything but smile and reply politely, hello sir, no, I don’t need a taxi right now, sir, yes, the Philippines is a beautiful country.

And so on.

And so on.

And all the while the traffic is roaring at me, yeah, the traffic in Bangkok is nothing compared to this, trucks, jeepneys, cars, buses, tricycles, motorcycles, they are all roaring slightly louder than elsewhere, and they are honking louder too, they honk when they’re moving forward and they honk when they have to stop, and eventually everything becomes a thick mass of sound, and if it wasn’t for all the other people walking, it would be tricky to navigate the streets, but now I only walk when the others walk, stop when the others stop.

And not a single place are there other white-skinned girls in sight, a few men stay in my hotel, and I have seen one man on the street, but no girls, it’s just me, me-me-me, and I’m all alone, and sometimes it’s okay and sometimes it’s not, sometimes it’s tiring, annoying, unpleasant, but I smile anyway, I smile, answer polite, walk on.

Always walk on, in anticipation of new questions, where is your husband, ma’m, where are you going.

I’m usually going to my hotel.

Advertisements
7 kommentarer leave one →
  1. april 5, 2011 4:27 pm

    Vi saknar dig redan i Bangkok. Hoppas du får en najs tid där borta, på trots av tjatet. Övertygad om att det till slut blir en massa goda minnen av allt ska du se. You go (white) girl!

    • april 6, 2011 3:19 am

      Jeg savner dere også! Joda, det blir nok bra, jeg koser meg jo også, så noen gode minner skal det vel bli! Men jeg gleder meg jaggu til å se dere om en sju ukers tid!

  2. Kristin permalink
    april 5, 2011 6:55 pm

    Ja det er en utfordring på mange vis!!!!! Når du sier at Bangkoks bilpark er ingen ting i forhold til Manila, ja da er jeg spent fordi i Bangkok tok det helt av syntes jeg.
    Så får du passe på deg selv , tøff er du.

    Klem mamma:)

    • april 6, 2011 3:21 am

      Ja, bare vent å se du, her brøler bilene definitivt fra seg! Det blir fint når du kommer, så blir det dobbelt så mange til å passe på meg 🙂

Trackbacks

  1. en helt annen manila « min såkalte blogg
  2. der de døde bor i slott (og de levende i skur) « min såkalte blogg
  3. der de døde bor i slott (og de levende i skur) | annikensandvik.com

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: