Skip to content

siste post (og starten på noe nytt)

juni 7, 2011

Det er så mye som skjer for tiden, mye spennende, i hvert fall er det spennende for meg, det er jo tross alt meg det handler om, meg og mitt nyoppstartede frilansjournalistfirma, og i dag er firmaet akkurat to uker gammelt og jeg feirer med å flytte bloggen over på et eget domene, og det føles bra, det føles som om jeg er underveis, på vei mot noe fint.

Rent praktisk betyr jo det at det ikke kommer til å skje stort her på minsakalteblogg.wordpress.com lenger, men det er ingen grunn til fortvilelse, for den nye bloggen er helt lik, til og med alle historiene og alle bildene har blitt med videre, til http://annikensandvik.com/blogg.

HIT, altså.

Foreløpig er bloggen det eneste som er oppe og går på mitt nye domene, men planen er selvfølgelig noe større, noe skikkelig bra. Hvordan det går, får du høre mer om senere.

Akkurat nå er det viktigst at du vet hvor du finner meg. Jeg håper du blir med.

————————————

(IN ENGLISH:)

There are so many things going on in my life right now, exciting things, at least it’s exciting to me, cause it’s me it’s all about, me and my newly established freelance journalist company, and today, the company is two weeks old, and I celebrate by moving this blog to a new domain, and it feels good, it feels like I’m on my way, on my way to something nice.

Of course, this means that it’s not going to happen much here on minsakalteblogg.wordpress.com anymore, but there is no need to worry, cause the new blog is exactly the same, even all the stories and photos have come with me to the new domain, to http://annikensandvik.blogg.

HERE, that is.

Right now, the blog is the only thing up and going on my new domain, but of course, the plan is something bigger, something really good. How that works out, I’ll tell you later.

At the moment, the most important thing is that you know where to find me. I hope you’ll join.

der de døde bor i slott (og de levende i skur)

juni 3, 2011

(Jeg tror kanskje at jeg begynner å virke igjen. Og slikt må jo feires, så derfor tar jeg dere med til Manila, for siste gang på en god stund vil jeg tro, og dere har allerede gått sammen med meg i bykjernens masete gater, og dere har allerede sett den blankpussede bydelen der du like gjerne kunne ha vært usynlig, og dermed er det bare én ting som gjenstår, og det er selvfølgelig et besøk hos byens døde kinesere. Kom og bli med.)

Jeg skjønner ikke helt hva det er som skjer da mamma og jeg går gjennom portene, det er akkurat som å bli omsluttet av en boble, og det høres kanskje ut som en klisjé, men det er det nærmeste jeg kommer, da vi går gjennom portene til den kinesiske kirkegården blir vi omsluttet av en boble, en lydtedd, gjennomsiktig boble der både vi og alt foran oss får plass, mens det som ligger bak oss blir stengt ute, ja, plutselig hører vi ikke lenger brølet fra bilene, ropene fra tricyclesjåførene, gateselgerne, barna som leker på fortauene, borte er lukten av svette mennesker, grillet kjøtt, inntørket urin, ja, til og med alle menneskene er borte, sett bort i fra mamma og meg og gaiden vår.

Og de døde, da.

For dette er jo en kirkegård, eller, kirkegård blir vel egentlig feil, ettersom et fåtall av gravene tilhører kristne, men en gravlund er det i hvert fall, den nest eldste gravlunden i Manila, faktisk, i hvert fall sier Wikipedia så, og Wikipedia sier også at den ble etablert fordi spanjolene nektet kineserne gravplass på byens katolske kirkegård, og det stemmer nok, det, selv om gaiden vår er mest opptatt av å understreke det motsatte, nemlig at denne gravlunden er bare for kinesere, ingen filippinere kan gravlegges her, og det stemmer jo det også, og poenget blir uansett det samme, nemlig at den kinesiske gravlunden huser kinesiske døde.

Bokstavlig talt.

For på den kinesiske gravlunden er små gravstøtter byttet ut med store hus, en etasje, to etasjer, tre, og i det rommet som er synlig for forbipasserende, det rommet som bare skjermes av en port, et gjerde, der inne ligger de døde, de er plassert i massive steinkister midt på gulvet, og over kisten, formodentlig der hodet er plassert, der henger fotografier av hvordan den døde så ut da han var i live, og ja, jeg skriver han, for da vi vandrer rundt i denne gravlundens gater og kikker inn gjennom portene, gjør gaiden oss oppmerksomme på det, at de fleste kistene tilhører menn, kvinnene lever visst lengere, sier han, men på et tidspunkt vil de selvfølgelig følge etter mennene sine, og da er det plass til dem også, de som delte hus i livet skal også dele hus i døden, og de som kom på besøk i livet skal også komme på besøk i døden, og det er derfor mange av husene har flere etasjer, flere rom, dette er nemlig gjesterommene, rom tiltenkt slektningene og vennene som kommer på besøk, og noen slektninger har til og med valgt å flytte inn permanent, i stedet for å skilles fra sine døde flytter de inn sammen med dem, og det er jo egentlig en fin tanke, jeg elsker deg, selv ikke døden kan skille oss ad, joda, det er en fin tanke.

Men likevel.

Likevel er det rart å se den tanken utført i praksis, akkurat som det er rart å se at noen bruker så mye penger på sine døde, mange av husene koster jo millioner av pesos, og i et land der mer enn tretti prosent lever under fattigdomsgrensen er det vanskelig å komme utenom kontrastene, og han sier det gaiden vår også, at han ikke skjønner hvor mye penger det dreier seg om, at utenfor gravlundmurene bor familier i skur, og det er vanskelig å la være å tenke på hvordan det kunne ha vært om disse familiene hadde brukt pengene sine annerledes, men sånn er det jo med mange rike, de bruker penger på mye jeg ikke skjønner verdiene av, og jeg mener ikke å kritisere, jeg gjør virkelig ikke det, jeg bare synes det er så rart, å utstyre de dødes hus med eget bad og innlagt vann, med vannklosett og aircondition, med parabolantenne og et kjøleskap fylt av cola og øl.

Men kanskje, det kan jo hende, kanskje finnes det et liv etter døden jeg ikke kjenner til. Det hadde jo ikke vært å forakte.

(Hvis du synes bilde nummer fire skiller seg ut fra de andre, så er det helt riktig. På den kinesiske gravlunden blir nemlig ikke døde barn gravlagt sammen med slektningene sine, dessverre husker jeg ikke hvorfor, men de får i hvert fall plass på denne rekken i stedet. Så vet dere det.)

———————————

(IN ENGLISH:)

where the dead live in castles (and the living in sheds)

(I think that I might be working again. And as this must be celebrated, I’ll take you with me to Manila, for the last time in a while, I guess, and you have already walked with me in the busy downtown streets, and you’ve already seen the shiny part where you just as well could have been invisible, and therefore there is only one thing that remains, and that’s of course a visit to the city’s dead Chinese. Come and join.)

When mom and I walk through the gates, I don’t really understand what happens, it’s just like being enclosed in a bubble, and that may sound like a cliché, but it’s the closest I come, when we walk through the gates to the Chinese cemetery, we are encased in a bubble, a soundproof, transparent bubble in which we and everything in front of us fit, but the things that lies behind us are locked out, yeah, suddenly we no longer hear the roar of the cars, the shouts from the tricycle drivers, the street vendors, the children playing on the sidewalks, gone is the smell of sweaty people, grilled meat, dried urine, yes, even all the people are gone, except from my mom and I and our guide.

And the dead, of course.

Cause this is a cemetery, in fact, it’s the second oldest one in Manila, at least that’s what Wikipedia says, and Wikipedia also says that it was established because the Chinese were denied burial in the Catholic cemetery by the Spanish, and I’m sure that is true enough, even though our guide is more concerned about the opposite, namely that this cemetery is only for Chinese people, no Filipinos can be buried here, and this is true also, and no matter what, the main point remains the same, the Chinese cemetery houses dead Chinese.

Literally speaking.

Cause in the Chinese cemetery small tombstones are replaced with large houses, one floor, two floors, three, and in the room visible to people passing by, the room only protected by a gate, a fence, this is the room where the dead is lying in massive stone coffins, and above the coffins, presumably where the head is placed, there there are photographs picturing what the deceased looked like when he was alive, and yeah, I write he, cause when we walk around the streets of the cemetery and peep in through the gates, our guide points out that most of the coffins belong to men, it seems like the women live longer, he says, but of course, at some point they will follow their husbands, and then there will be room for them too, cause those who shared a house in life should also share house in death, and those who came to visit you in life should also come visit you in death, and that’s why many of the houses have multiple floors, multiple rooms, these are the guest rooms, the rooms built to house relatives and friends who come to visit, and some relatives have even chosen to move in permanently, instead of being separated from their dead, they move in with them, and really, it is a beautiful thought, I love you, even death shall not do us part, yeah, it’s a beautiful thought.

But still.

Still, it’s strange to see that thought carried out in practice, just as it is strange to see someone spend so much money on their dead, I mean, many of the houses cost millions of pesos, and in a country where more than thirty percent live below the poverty line, it’s hard not to think about the contrasts, and our guide says so too, that he does not really understand how much money it is, that outside the cemetery families live in sheds, and it’s hard not to think about how it could have been if these families had spent their money differently, but of course, it’s like that with a lot of rich people, they spend money on a lot of things I don’t understand the values of, and I don’t mean to criticize, really, I don’t, I just find it so strange, to equip the dead’s houses with private bathrooms and running water, with toilets and air conditioning, satellite dishes and fridges filled with coke and beer.

But maybe there is an afterlife I don’t know about. After all, that wouldn’t be too bad.

(If you think picture number four stands out from the others, you are right. You see, on the Chinese cemetery, dead children are not buried together with her relatives, unfortunately I don’t remember why, but in any case they are buried along this wall. Just in case you wondered.)

kortslutning

mai 30, 2011

Jeg får ikke til noe for tiden.

Det er helt sant.

Jeg kom tilbake fra Filippinene for ni dager siden, og i løpet av ni dager har jeg ikke gjort noen ting. Ingen viktige ting, i hvert fall, eller, det er feil, for jeg har jo vært med kjæresten min, og etter syv uker fra hverandre vil jeg jo si at det er en ganske viktig ting, å være sammen igjen, og  det er fint og godt og trygt og flott, og det er kjærlighet, og det er viktig, og jeg har drukket øl med kjæresten min og vennene hans også, og det er jo ganske viktig det og, når alt kommer til alt.

Men bortsett fra det.

Bortsett fra det har jeg ikke gjort noen ting, har ikke fått til noen ting, jeg får ikke til noe for tiden.

Dette er de første ordene jeg skriver, for eksempel.

Ja, dette er de første ordene jeg skriver på ni dager, og du synes kanskje ikke det høres så ille ut, men jeg kan fortelle deg at det er akkurat dét det er, det er ille, frustrerende, vondt, og på ett eller annet vis blir det enda verre av at jeg har så mye å skrive om, ja, det er så mye jeg vil ha ut, historier, intervjuer, opplevelser, listen er lang og planene er mange, men likevel, likevel stopper alt opp.

Forstoppelse.

Kortslutning.

Blokkering.

Ja, det er noe som blokkerer for tankene mine, som klipper over de trådene jeg prøver å spinne sammen, som gjemmer alle ordene langt der borte der jeg ikke kan finne dem, og noen ganger gjør det så vondt at jeg vil kaste datamaskinen i gulvet, sparke den, sprute vann på den, men jeg innser tross alt at det ikke er den det er noe galt med, det er ikke datamaskinens feil, det er bare meg, jeg virker ikke akkurat nå, jeg er defekt, ødelagt.

Rammet av skrivesperre.

Tips for hvordan en slik sperring åpnes mottas med takk.

(Hurra! 332 produserte ord. Kanskje det er håp?)

———————————–

(IN ENGLISH:)

Right now, it feels like I cannot do anything.

I came back from the Philippines nine days ago, and during these nine days I haven’t done anything. At least no important things, or, that is wrong, cause I’ve been together with my boyfriend, and after seven weeks apart, I’ll say that to be together again is a pretty important thing, it’s beautiful and fantastic and comfortable and safe, it’s love, and it’s important, and I’ve been drinking beer with my boyfriend and his friends as well, and that’s pretty important too, after all.

But apart from that.

Apart from that I haven’t done anything, right now it feels like I cannot do anything.

For instance, these are the first words I write.

Yeah, these are the first words I’ve written in nine days, and you might think that doesn’t sound too bad, but I can tell you that that’s exactly what it is, it’s bad, frustrating, painful, and somehow, it becomes even worse when I have so much to write about, because I have, there are so many things I want to get out, so many stories, interviews, experiences, the list is long and the plans are many, but nevertheless, still nothing happens.

Constipation.

Full stop.

Blockage.

Yeah, there is something blocking my mind, something cutting over the threads I’m trying to spin together, something hiding all the words far away where I cannot find them, and sometimes it hurts so much that all I want to do is to throw my computer on the floor, kick it, splash water on it, but after all I do realize that it’s not the computer there is something wrong with, it’s not the computer’s fault, it’s just me, I’m not working right now, I’m defect, I’m broken.

Victim of a writer’s block.

Tips for how such a blockage is beaten are more than welcome.

(Yay! 312 words produced. Maybe there’s still hope?)

når alt er over og du lurer på hvor tiden egentlig ble av

april 30, 2011

Du vet den følelsen, den du får når det du har brukt så lang tid på å planlegge plutselig er over, i flere uker, kanskje måneder, har du har gått rundt og forestilt deg, tegnet senarioer, og tenkt dersom og hvis og hva om, og du har laget liste på liste på liste, gjøreliste, kontaktliste, spørsmålsliste, huskeliste, og alle disse har du samlet i den notatboken du bærer med deg overalt, den boken du tar frem hver gang det er noe du kommer på, noe viktig, og det er det ofte, for dette du planlegger er i tankene dine hele tiden, uansett hvor du er, uansett hva du egentlig holder på med, dette andre er der hele tiden, dette viktige, dette som må bli så bra som mulig, og så er dagen der, og selv om du føler at du ikke er helt klar, du er aldri helt klar, så er du i gang, og etter som tiden går lager du nye lister, lister som blir kortere og kortere fordi gjøremålene som gjenstår er færre og færre, og plutselig er alt over, og du sitter igjen og lurer på hva som egentlig skjedde, hvor ble tiden av.

Den følelsen.

Der har du meg nå.

For fire uker av mine syv i Filippinene er over, de fire ukene dedikert til undersøkelser for masteroppgaven min, og det er disse fire ukene alt står og faller på, jeg mener, om jeg ikke har stilt de riktige spørsmålene nå, så får jeg aldri stilt dem, og i tre av de fire ukene har jeg vært blant feststemte mennesker mellom grønne fjell, og listene over gjøremål og spørsmål og kontaktpersoner har vært lange, og dagene har vært lange, men så plutselig, plutselig er siste spørsmål stilt, siste bilde tatt, plutselig er det over.

Selv om det ikke er plutselig i det hele tatt, for det er jo ikke det, jeg har jo ventet på denne dagen lenge, i notatboken min har jeg en kalender der jeg hver dag har strøket ut gårsdagen, jeg har hatt nedtelling, jeg har gledet meg, for selv om dagene har vært fine, fine folk, fin natur, så har jeg jo vært alene i fire uker, fire uker uten kjentfolk, uten venner, uten kjæresten, alene blant fremmede, og jeg har savnet og telt dager, og jeg har gledet meg.

Til denne dagen.

Og likevel kommer den brått på.

Så nå sitter jeg her, da, og venter på bussen som skal ta meg til Manila og lurer på hvor tiden ble av, selv om jeg vet det, og jeg lurer på hva jeg har gjort, selv om jeg vet det også, jeg vet det egentlig, det er bare det at det føles så uvirkelig alt sammen, det er uvirkelig at det jeg har brukt så lang tid på å planlegge, forestille meg, tenke på, det er så uvirkelig at det er over.

Sånn plutselig.

(Men om tre dager kommer mamma, og jeg gleder meg, gleder meg veldig. Da blir det ferie, en velfortjent en sådan. Om du spør meg, altså. Og for dere som måtte lure på det, så kan jeg fortelle at bildene over er tatt i Hungduan, der jeg tilbrakte åtte av mine researchdager. Flere historier derfra kommer senere.)

——————————

(IN ENGLISH:)

You know that feeling, the one you get when what you’ve spent so much time to plan suddenly is over, for weeks, perhaps months, you’ve gone around and imagined, designed scenarios, considered what if this and what if that, and you have made list on list on list, you have a to-do-list, a contact-list, a question-list, a list for things to remember, and all those lists you have written down in the notebook you always carry with you, the book you open every time you remember something, something important, and that happens often, cause the thing you are planning is on your mind all the time, no matter where you are, no matter what you’re actually doing, the other thing is there all the time, the important thing, the thing that must be as good as possible, and so the day is there, and even if you feel that you are not completely ready, you’re never completely ready, you’ve started rolling, and as time passes, you create new lists, lists that are shorter and shorter cause the tasks that remain are fewer and fewer, and suddenly it’s all over, and you are left wondering what really happened, where did the time go.

That feeling.

That’s where I’m at now.

Cause four of my seven weeks in the Philippines are over, the four weeks dedicated to research for my thesis, and these weeks really matters, I mean, if I have not asked the right questions now, then I’ll never ask them, and in three of those four weeks I have been staying among happy people in green mountains, and the lists of tasks and questions and people to contact have been long, and the days have been long, but then suddenly, suddenly the last question is asked, the last picture taken, suddenly it’s over.

Although it’s not sudden at all, cause it’s not, I have been waiting for this day for a long time, in my notebook, I have a calendar where I each day have crossed out yesterday, I’ve had a countdown, cause although the days have been wonderful with wonderful people and wonderful scenery, it’s a fact that I have been alone for four weeks, four weeks without people I know, without my boyfriend, alone among strangers, and I’ve missed and counted days, and looked forward to.

To this day.

And yet, it comes suddenly.

And now I’m sitting here, waiting for the bus to take me to Manila and wondering where the time went, even though I know the answer, and I wonder what I have been doing, even though I know that too, yeah, I know, but it’s just that it feels so unreal, that’s all, it feels unreal that what I have spent so much time to plan, to imagine, to think about, it feels so unreal that it’s over now.

(But in three days, my mom arrives the Philippines, and I’m really, really looking forward to that, and then I’ll be having my holiday, a well-deserved holiday that is. And for those of you who might wonder, the photos above are taken in Hungduan, the municipality where I spent eight of my research-days. More stories from there will come later.)

manila i bilder. og lyd.

april 8, 2011

 

Så, nå har jeg forsøkt meg på noe nytt, da vet dere, her jeg ligger i sengen på et hotellrom uten vindu, for selv om det ikke er alle steder jeg er konfortabel med å gå rundt med kameraet mitt, så har jeg i hvert fall noen få bilder fra denne delen av byen også, den delen som heter Eremita, også har jeg fått tatt opp litt lyd også, og det er biler som tuter og hester som vrinsker, og om resultatet kanskje ikke er helt perfekt, så er det uansett en liten smakebit, noen få Manila-øyeblikk satt sammen til ett.

(Det anbefales å ikke trykke på full-skjerm-knappen, ettersom bildene da blir kornete. Helt proff multimedialist er jeg visst ikke. Ennå.)

————————————–

(IN ENGLISH:)

So, while I’m laying in my bed in a hotel room without windows, I’ve been trying something new, cause even though there are places in this city I’m not comfortable showing off my camera, I do have a few photos from this part of Manila too, the part called Eremita, and I’ve also recorded some sound, there are cars honking and horses neighing, and even though the result is not perfect, it is a little taste, a couple of Manila-moments put together to one.

(I do recommend that you don’t click on the full-screen-button, cause then the photos will turn grainy. It turns out I’m not a professional multimedialist yet.)

en helt annen manila

april 7, 2011

(Det er fortsatt min første uke i Filippinene, og jeg er fortsatt i Manila, på fjerde dagen, faktisk, men nå skal det handle om dagen i går, da jeg reiste til en annen del av byen på jakt etter et bibliotek, og lærte at Manila er mye mer enn masete menn og tutende biler. Men hvis du vil lese om mennene og bilene i stedet (og det anbefales å gjøre det først, altså), så kan du trykke her.)

Jeg sitter i en drosje på vei gjennom Manila og titter ut på verden som ruller sakte forbi, og det er så mye å se på, så mange barføtte barn i gatene, så mange mennesker med fillete klær, med hud som er mer svart enn brun, som er merket av timer under stekende sol, merket av skitt, for det er skitne gater i Manila, støv hviler i skyer over asfalten mellom bilene og langs husveggene lukter det urin, og husveggene er ikke akkurat rene høyere opp heller, og jeg sitter i drosjen og tenker at her bor det rundt elleve og en halv million mennesker, og selv om det bor færre fattige i Manila enn i landet forøvrig, prosentvis, altså, så er det ganske mange likevel, ja, det er mer enn én million, faktisk, og utenfor vinduet mitt ruller denne millionen forbi, sakte forbi, mens drosjesjåføren min og jeg står i kø på vei gjennom byen.

Og plutselig forandrer alt seg.

Ja, vi krysser et togspor, og plutselig forandrer alt seg, bølgeblikkskur og flassende murvegger byttes ut med høyreiste bygg med blankpussede vinduer, veikanter der matvogner, tricycler og lekende barn sloss om plassen byttes ut med brede fortau der det bare er plass til gående, til de som skal et sted, små sari-saributikker fylt til randen av potetgull, remser av drops, hvitt brød byttes ut med kvartalstore banker og forsikringsselskap og enda større kjøpesentre, og plutselig er det ikke et eneste skittent menneske å se, jeg er i Makati, og alt er annerledes.

Ja, jeg er i Makati, og selv om jeg har omtalt Manila som én by, så er det egentlig ikke riktig, for Metro Manila, som er det riktige navnet, består nemlig av seksten byer tett inntil hverandre, og Makati er en av dem, akkurat som den mest sentrale delen, den i midten, heter Manila, og jeg har alltid syntes at det har virket så komplisert, så unødvendig, men nå som jeg går ut av drosjen og ser meg om, ser opp på skyskraperne, på fortauene, på de trendy menneskene med høye hæler, med stresskoffert, så skjønner jeg at det er sånn det må være, det er sånn det er, Makati er for en annen by å regne.

Og jeg går på det brede fortauet, og bare én gang er det noen som roper til meg, og jeg kommer til et gatekryss og ser at jeg ikke trenger å vente på at bilene skal stoppe, for her kan jeg gå under veien, og jeg går videre, inn i en grønn park, og jeg ser at jeg ikke er den eneste lyshudede her, ja, jeg hører det også, for foran meg går det to dansker, og jeg fortsetter, opp noen trapper som leder til en opphøyet gangvei, som igjen leder til et kjøpesenter, og foran meg går det to dansker, og jeg tenker at nå kunne jeg vært hvor som helst, London, København, Bangkok, New York, ja, jeg er i Filippinene, men jeg kunne ha vært hvor som helst.

Og så kunne jeg ikke det, likevel.

For midt mellom bygningene som utgjør kjøpesenteret Greenbelt er det en grønn plen der ett hvitt kors er slått ned i bakken, og på korset er det festet et bilde av Jesus som ber i Gethsemane, og det kan godt hende at Jesus er vanlig på kjøpesentrene i andre deler av verden også, men for meg oser dette av Filippinene, i Filippinene er Jesus aldri langt unna.

(Om du da ikke skulle befinne deg i muslimske Mindanao, selvfølgelig. Men det er en helt annen historie.)

————————————–

(IN ENGLISH:)

(It’s still my first week in the Philippines, and I’m still in Manila, on the fourth day, actually, but now, I’ll write about yesterday, when I went to another part of town looking for a library, and learned that Manila is much more than annoying men and honking cars. But if you want to read about men and cars instead (and I do recommend that you do that first), then you can click here.)

I’m sitting in a taxi on my way through Manila and I’m looking out on the world that slowly rolls past, and there is so much to look at, so many barefoot children in the streets, so many people with tattered clothes, with skin that is more black than brown, marked by hours under the blazing sun, marked by filth, by the dirty streets of Manila, where the dust rests in the clouds above the roads, between the cars, and the lower parts of the house walls smell of urine, and the walls are not exactly clean higher up either, and I’m sitting in the taxi, thinking that this city is home to around eleven and a half million people, and although the percentage of poor people is lower in Manila than in most places in the country, there are quite a few poor here anyway, yeah, it’s more than one million, actually, and outside my window this million is passing by, slowly passing by while my taxi driver and I stand in a traffic jam on our way through the city.

And suddenly everything changes.

Yeah, we cross some train rails, and suddenly everything changes, corrugated iron shacks and flaky walls is replaced by tall buildings with shiny windows, roadsides where food stalls, tricycles and playing children are fighting for space is replaced by wide sidewalks where it’s only room for pedestrians, for the people going somewhere, and small sari-sari stores filled with potato chips, strips of candy, white bread is replaced with quarter-sized banks and insurance companies and even larger shopping malls, and suddenly it is not a single dirty human to see, yeah, I’m in Makati, and everything is different.

Yeah, I’m in Makati, and even though I’ve described Manila as one city, that’s not really correct, because Metro Manila, which is the correct name, is composed of sixteen cities located next to each other, and Makati is one of them, just as the most central part, the one in the middle, is called Manila, and I’ve always thought that this seemed so complicated, so unnecessary, but now, when I leave the cab and look around, at the skyscrapers, the sidewalks, the trendy people with high heels, with briefcases, yeah, now I realize that this is how it should be, this is the way it is, Makati is another city entirely.

And I walk on the wide pavement, and only once someone is shouting at me, and I get to an intersection and I see that I don’t have to wait for the cars to stop, cause I can walk under them, under the road, and I walk further, into a green park, and I see that I’m not the only light-skinned person here, yeah, I hear it too, cause in front of me, two Danes are walking, and I continue up some stairs leading to an elevated walkway, which in turn leads to a mall and in front of me there are two Danes, and I’m thinking that I could have been anywhere, in London, Copenhagen, Bangkok, New York, yeah, I’m in the Philippines, but I could have been anywhere.

And yet I couldn’t.

Cause in the middle of the buildings that make up the mall Greenbelt there is a green lawn where a white cross is fixed to the ground, and on the cross a picture of Jesus praying in Gethsemane is fastened, and it may well be that Jesus is common in shopping centers in other parts of the world too, but to me this reeks of the Philippines, in the Philippines, Jesus is never far away.

(That is if you are not in Muslim Mindanao, of course. But that’s another story.)

where are you going, ma’m?

april 5, 2011

(Jeg er i Filippinene nå, ja igjen er jeg i Filippinene, alene på reise i Filippinene, og jeg skal være her i fire uker, fire uker alene, før mamma kommer for å reise sammen med meg i nesten tre uker til, så til sammen blir det syv uker altså, syv uker i Filippinene, og forhåpentligvis kan dere få være med på turen. Akkurat nå er jeg i Manila på andre dagen, og har ennå ikke tatt et eneste bilde. Bilder kommer senere, altså.)

– Hello ma’m!
– Where are you going ma’m?
– What do you think about the Philippines, ma’m?
– Why are you alone, ma’m?
– Where is your husband, ma’m?

Jeg rusler rundt i Manilas gater, og spørsmålene kommer fra alle kanter, fra hvert eneste gatehjørne, fra hver eneste gatekafé, fra hver eneste lille sted der folk samles, eller, der Filippinske menn samles, fra tricyclesjåførene, fra de væpnede vaktene, fra de arbeidsledige som samles utenfor bemanningsbyrået på leting etter jobb, fra de forbipasserende, ja, som en blond jente fra vest er jeg skyteskive for nysgjerrige spørsmål, og jeg kan ikke gjøre annet enn å smile og svare høflig, hello sir, nei, jeg trenger ikke taxi akkurat nå, ja, Filippinene er et vakkert land.

Og så videre.

Og så videre.

Og samtidig brøler trafikken mot meg, ja, Bangkoks bilpark er ingenting mot den jeg møter her, lastebiler, jeepneyer, personbiler, busser, tricycler, motorsykler, alle brøler de litt høyere enn andre steder, og i tillegg tuter de, de tuter når de skal frem og de tuter når de må stoppe og til slutt blir alt til en tjukk masse av lyd, og hadde det ikke vært for alle de andre menneskene, så hadde det vært vrient å navigere i gatene, for nå går jeg når de andre går, stopper når de andre stopper.

Og ikke et eneste sted er det andre lyshudede jenter i sikte, det er et par menn som bor på hotellet, og jeg har sett én mann på gaten, men ingen jenter altså, det er bare meg, megmegmeg, og jeg er alene, og noen ganger er det hyggelig og andre ganger ubehagelig, slitsomt, irriterende, men jeg smiler uansett, smiler, svarer høfflig, går videre.

Går alltid videre, i påvente av nye spørsmål, where is your husband, ma’m, where are you going.

Og jeg går som oftest til hotellet.

————————————-

(IN ENGLISH:)

– Hello ma’m!
– Where are you going ma’m?
– What do you think about the Philippines, ma’m?
– Why are you alone, ma’m?
– Where is your husband, ma’m?

I wander around in the streets of Manila, and the questions come from everywhere, from every street corner, from every street cafe, from every little place where people gather, or rather, where Filipino men gather, from the tricycle drivers, from the armed guards, from the unemployed who gather outside the human resource center, looking for a job, from the people passing by, yeah, as a blonde girl from the west I’m a target for all curious questions, and I cannot do anything but smile and reply politely, hello sir, no, I don’t need a taxi right now, sir, yes, the Philippines is a beautiful country.

And so on.

And so on.

And all the while the traffic is roaring at me, yeah, the traffic in Bangkok is nothing compared to this, trucks, jeepneys, cars, buses, tricycles, motorcycles, they are all roaring slightly louder than elsewhere, and they are honking louder too, they honk when they’re moving forward and they honk when they have to stop, and eventually everything becomes a thick mass of sound, and if it wasn’t for all the other people walking, it would be tricky to navigate the streets, but now I only walk when the others walk, stop when the others stop.

And not a single place are there other white-skinned girls in sight, a few men stay in my hotel, and I have seen one man on the street, but no girls, it’s just me, me-me-me, and I’m all alone, and sometimes it’s okay and sometimes it’s not, sometimes it’s tiring, annoying, unpleasant, but I smile anyway, I smile, answer polite, walk on.

Always walk on, in anticipation of new questions, where is your husband, ma’m, where are you going.

I’m usually going to my hotel.

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.