Skip to content

bangkok fryser

mars 17, 2011

(For English, scroll down.)

Da jeg våkner, ligger jeg et lite øyeblikk og hutrer under dynen, airconditionen har stått på hele natten og det er så kaldt, men vi venter besøk og jeg må skynde meg, så jeg tar et raskt skritt ut på gulvet, og det er kaldt, gulvkaldt og kald luft og det er jo sånn det pleier å være, så jeg gjør som vanlig, jeg åpner balkongdøra for å få litt varme, venter at tropevarmen skal lukke seg om meg, men så gjør den ikke det, for ute regner det og det er kaldt, og jeg fryser, ja, for første gang siden september 2009 fryser jeg når jeg er ute, og jeg skvetter litt og gjør en helomvending, for nå er en varm dusj det eneste som nytter, varmt vann på kald kropp.

Ja, det er sommer i Bangkok, vi er jo i mars, den nest varmeste måneden, men likevel måles det nitten grader, atten, søtten, femten, og i tillegg regner det litt, det blåser surt, og ute har bangkokianerne tatt på seg de varmeste klærne de eier, ja, selv hundene får på seg gensere, får tepper over seg, og i gaten fyres det bål som frosne motorsykkelsjåfører samler seg rundt, Bangkok fryser, det er sommer i Bangkok, og Bangkok fryser.

Jeg fryser.

Ja, for også jeg trodde vinteren var over nå, og den ene buksen jeg hadde med meg, ligger i en pappeske på en båt på vei hjem til Norge, og det eneste varme plagget jeg har er en vevet genser med hette, så jeg går med shorts og hettegenser og jeg fryser, jeg som har klaget over varmen, jeg som har savnet snø, jeg fryser i femten grader, søtten, atten, nitten, og jeg vet jeg burde nyte det, for endelig går det an å puste fritt, men så er det jo nettopp det at jeg fryser jeg også, akkurat som resten av Bangkok fryser.

Det er sommer i Bangkok, og det er kaldt.

————————————

(IN ENGLISH)

When I wake up, I lie for a moment and shiver under the quilt, the air conditioning has been on all night and it’s so cold, but we are expecting a visitor and I have to hurry, so I take a quick step out on the floor, and it’s so cold, cold floor and cold air, and that’s the way it tends to be, so I do as usual, I open the balcony door to get some heat, expecting that tropical heat will surround me, but then it doesn’t, cause it’s raining and it’s cold, and I’m freezing, for the first time since September 2009 I’m freezing when I’m outdoors and the only possible thing to do is to enter the shower, to feel warm water on a cold body.

Yeah, it’s summer in Bangkok, cause we are in March, the second-hottest month, yet the temperature is measured to nineteen degrees, eighteen, seventeen, fifteen, and in addition, it rains a bit, and the wind is chilly, and outside, the Bangkok people wear the warmest clothes they own, yeah, even the dogs are wearing sweaters, are getting blankets over them, and in the street a fire is burning, and the motorcycle drivers stand around it, trying to get some heat in their bodies, Bangkok’s frozen, it’s summer in Bangkok, and Bangkok’s frozen.

And I’m frozen.

Yeah, I too thought the winter was over now, so the one jeans I own is in a cardboard box on a boat on its way back to Norway, and the only warm clothing I’ve got is a woven sweater with a hood, so I wear shorts and a hoodie and I’m freezing, I, who have complained about the heat, I, who miss snow, I’m freezing in fifteen degrees, seventeen, eighteen, nineteen, and I know I should enjoy it, because finally it’s possible to breathe freely, but it’s just that I freeze too, just like the rest of Bangkok freeze.

Yeah, it is summer in Bangkok, and it’s cold.

Advertisements

pilspill til lyden av kubjeller

mars 14, 2011

(For English, scroll down.)

(Så, nå skal vi nesten tre uker tilbake i tid, til 23. februar, den dagen ski-vm i Oslo startet, for da reiste nemlig jeg og min kjære til Cha Am, for å møte foreldrene hans, og for å se på tv. Norsk tv.)

Jeg tenker tilbake på olympiaden i Vancouver, til tiden for ett år siden, da alle norske nettaviser publiserte artikkel på artikkel om norske skiløpere, skøyteløpere, skiskyttere, mens jeg satt og svettet i Bangkok, og lot være å klikke der det sto les mer, jeg ville jo ikke lese mer, for i Bangkok eksisterer ikke vinter-OL, interessen for aktiviteter muliggjort av snø og kulde er rett og slett laber. Merkelig nok.

Så jeg lot være å tenke på OL, og tenkte heller på strandturen som nærmet seg, Lars sine foreldre var nemlig på rundtur i landet, og snart skulle de slå seg til ro i kystbyen Cha Am, en uke med sol og strand og salt vann, og vi var innvitert til å være med, en uke med svigerforeldre, sol, og strand og salt vann, og hva er vel OL da, tenkte jeg, hva er vel OL da.

Ganske mye, skulle det vise seg.

For da vi ankom Cha Am, Lars og jeg, var noe av det første vi så restaurant på restaurant med norske flagg, stekt flesk og kjøttkaker, og midt i blant dem en bar, Scandic bar, med nystekte vafler og norske OL-sendinger, norsk rikskringkasting i Thailand, Petter Northug, Marit Bjørgen, Arne Scheie i Thailand, og plutselig var det strand som fikk være strand, og Cha Am ble OL, vafler, nasjonalisme og kos.

Jada. En suksess vært å gjenta, altså, så vi gjør akkurat det, ett år har gått, og vi reiser til Cha Am igjen, det er tjuetredje februar, og ski-vm i Holmenkollen er underveis, og på Scandic bar er det norske tv-sendinger og vafler og spente nordmenn, og dessuten en nyvinning, et pilspill inne i hjørnet, så mens vi venter på tremila, på sprinten, på hopprennet, kaster vi piler, vi starter på 501 poeng og kaster oss mot null, mens NRK viser bilder av vinterkledde skientusiaster utstyrt med kubjeller, de heier allerede, på oss, på seg selv, på alle, og plutselig er det litt vanskelig å huske på at det ikke er vi som er i Holmenkollen, vi er i Thailand, vi, med tredve varmegrader og bikini i stedet for topplue, men altså, i Cha Am er ikke avstanden så stor.

Et lite stykke vinternorge i sommerparadiset.

—————————————

(IN ENGLISH)

(So, now we’re heading almost three weeks back in time, to February 23, the day the World Ski Championship started in Oslo, cause that’s the day me and my boyfriend traveled to Cha Am, to meet his parents and to watch television. Norwegian television.)

I’m thinking about the Olympics in Vancouver, about the time one year ago when all the Norwegian online newspapers published article after article about Norwegian skiers, ice-skaters, biathletes, while I was sweating in Bangkok, and avoided clicking on the links, cause in Bangkok the winter olympics doesn’t exist, just like the interest in activities made possible by snow doesn’t exists.

So I avoided thinking about the Olympics, and instead I thought about the approaching beach-trip, cause my boyfriend’s parents were at this moment traveling around in Thailand, and soon they were to settle in the coastal town of Cha Am, a week of sun and beach and salt water and we were invited to join them, a week with the in-laws and sun and beach and salt water, and in such circumstances, who cares about the winter olympics?

Actually quite a few.

Cause when we arrived in Cha Am, Lars and I, some of the first things we noticed were restaurant after restaurant with Norwegian flags outside and with Norwegian menus, and in the midst of them a bar, Scandic bar, with Norwegian waffles and the broadcasting of Norwegian television directly from Vancouver, Norwegian television in Thailand, and suddenly the beach was forgotten, and the holiday ended up being all about Norwegian nationalism, skiing, waffles, happiness.

And of course, this was a success necessary to repeat, so that’s exactly what we’re doing, one year has passed, and we travel to Cha Am again, it’s the twenty-third of February, and the World Ski Championship is just about to start in Oslo, Norway, and in Scandic bar it is Norwegian television and waffles and excited Norwegian, and also something new, a dart board in the corner, so while we wait for the sprint, the ski jumping competition, the 10 kilometer cross country skiing for women, we throw darts, starting at 501 points and heading for zero, and the television shows images of happy people dressed for the cold, and they are cheering already, for us, for themselves, for all, and suddenly it’s a little bit difficult to remember that it’s not us that are in Holmenkollen, Oslo, no, we are in Thailand, with thirty degrees and bikinis instead of fur hats, but when that’s said, in Cha Am, the distance home is not so long.

A little piece of Norwegian winter in a summer paradise.

fantastisk plastikk

mars 11, 2011

(For English, scroll down.)

Endelig begynner det å bli litt orden på dagene igjen, og det er mulig å drikke en banansmoothie på kafé uten å tenke på alt det andre som egentlig burde vært gjort, alle stedene man egentlig burde vært, de worddokumentene som egentlig burde vært åpne og under oppdatering, ja, endelig er det mulig å sette seg ned og puste, gjøre ting i riktig rekkefølge, jobbe, svømme, blogge, ølle, for de viktigste worddokumentene er ferdigskrevet og de viktigste gjøremålene er unnagjort, det er ikke lenger så mye som haster, og det er mulig å puste ut, nyte, se fremover.

Eller bakover.

Prøve å fordøye det som har vært, leilighetsjakten, ferien i Cha Am, bursdagen min, og også det som er, at to av de fineste folka har flyttet til Bangkok, at de bor her, er her hele tiden, at den nye leiligheten ligger i et av Bangkoks beste områder, at Bangkoks beste kylling er rett utenfor døren, at de koseligste barene er i gangavstand.

Ja, det er mye å fortelle nå, det er mye jeg skal fortelle dere, men aller først vil jeg vise dere disse bildene, for endelig har jeg fått tid til å fremkalle den første filmen tatt med Holga-kameraet jeg fikk av kjæresten min til jul, og er de ikke fine, bildene, så sterke farger, kontraster, rare dobbelteksponeringer, rart fokus, og jeg blir glad av å se på dem, glad av å se magien et lite blått og gult og rødt plastikkamera kan skape, glad av å tenkte på magien vi skal skape, Holga og jeg.

(Og dermed er vi i gang igjen, med noen foto på en fredag. Her og her og her kan du se bilder fra tidligere fredager.)

————————————

(IN ENGLISH)

Fantastic plastic

Finally the days seem to be more calm and it’s possible to enjoy a banana smoothie in a cafe without worrying about everything that should have been done instead, all the places I should have been, the papers I should have been writing on, yeah, finally it’s possible to sit down and breathe, do things in the correct order, work, swim, blog, drink beer, cause the most important papers are written now, and the most important tasks are done, it’s no longer so much stress, and it is possible to breathe out, to enjoy, to look forward.

Or backwards.

Trying to digest what has been, the apartment hunting, the vacation in Cha Am, my birthday, and also the things that are, the fact that two of the most beautiful people I know have moved to Bangkok, that they live here, are here all the time, or the fact that the new apartment is in one of Bangkok’s best neighbourhoods, that Bangkok’s best chicken is just outside the door, the nicest bars are within walking distance.

Yeah, there is much to tell you now, but first of all I want to show you these photos, cause finally I’ve had time to develop the first film I took with the Holga camera I got from my boyfriend for christmas, and aren’t they great, the photos, with bright colors, strong contrasts, weird double exposures, weird focus, and they make me so happy, it makes me so happy to see the magic a tiny blue, yellow and red plastic camera can create,so happy to think of the magic we will continue to create, Holga and me.

(And so, here we are again, with some photos on a Friday. If you want to see other photos from earlier Fridays, you can have a look here and here and here.)

akkurat som en sprettball

februar 22, 2011

(For English, scroll down.)

Herregud, de siste dagene, ukene, har vært et eneste stort kaos, alt har gått i ett, fra det ene til det andre til det tredje, hele tiden videre, videre, neste punkt på listen, kryss av, legg til et nytt punkt, så mye å gjøre, vi har jaktet på ny leilighet, samtidig som vi har ryddet oss ut av den gamle, pakk og send og kast og vask, innimellom visninger, et billig rom med maur på gulvet og planker til seng, et antakelig finere rom i et finere bygg, men uten en resepsjonist som forsto hva vi sa, hva vi mente, vi har en avtale, sa vi, nei, her er det fullt, sa hun, så da ble det sånn, vi skulle ikke bo der heller, og vi måtte videre, til rom nummer tre, og jeg har ikke sett det ennå, men Lars sier det er helt okei, i hvert fall er det billig og utstyrt med svømmebasseng, treningsrom, og utenfor står det en dame og friterer kylling og jeg elsker henne allerede, og innimellom leilighetsjakt og leilighetsvask har det vært studering og frivillighetsarbeid og besøk fra Norge, og alt har gått i ett, fra det ene til det andre til det tredje, så søvn.

Så ferdig.

Ja, i går var vi nesten ferdige, i hvert fall med alt som handler om leilighet, og vi tok oss en kveld fri, en kveld til å feire, feire at det snart er ferie, og så spiste vi tapas og drakk sangria og drakk øl på the rock pub og hørte på thairockere synge klassiske rockelåter, og selv om vi var nesten alene i lokalet, så var det morsomt, morsomt å synge med på låtene, late som om vi kan tekstene, akkurat sånn som vokalisten later som om han kan dem, men mest av alt var det deilig å slappe av, uten femti forskjellige ugjorte gjøremål i tankene, deilig å vite at vi snart har ferie.

Selv om det bare er en jukseferie, en selvbestemt pause mellom slagene, en liten uke med strand, sand, og svigerforeldre, med konklusjonskriving på hotellbalkong, tykke bøker og god mat, og noen ganger er det nødvendig å komme seg litt vekk fra Bangkok, fra varmen som har kommet en måned før tiden, det er nødvendig å puste i friskere luft, samle krefter, lade opp.

Så jukseferie it is. Sees i Cha Am.

——————————————

(IN ENGLISH)

just like a bouncing ball

Ohmygod, the last couple of days, weeks, have been a mess, so much to do, always moving on to the next mission, the next point on the list, check, add a new, and so on, so much to do, we have been looking for a new apartment while cleaning the old one, pack, send, throw away, clean, and in-between the viewing of other apartments, one cheap room with ants on the floor and a bed without mattress, one presumably nicer room in a nicer building, but without a receptionist who understood what we said, what we meant, we have an appointment, we said, no, it is full, she said, so that’s how it was, and we moved on to the third apartment, or Lars moved on, I haven’t seen it yet, but he says it’s okay, and it’s cheap and with swimming pool and gym, and outside there is a woman frying chicken and I’m in love with her already, and in between the apartment hunting and the apartment cleaning, we’ve been studying and volunteering and received visits from Norway, and everything has been a mess.

And then, finish.

Yeah, yesterday we had almost finished everything on every list, and we took a night off, a night to celebrate, celebrate that we’re having a holiday soon, and so we ate tapas and drank sangria, and drank beer on The Rock Pub and listened to Thai rockers singing classic rock songs, and even though we were almost alone in the pub, it was fun, fun to sing along to the songs, pretending to know the lyrics, just like the singer pretends to know them, but most of all, it was wonderful to relax, to do something without fifty different undone tasks in mind, wonderful to know that we’ll soon be on vacation.

Even if it’s just a fake one, a self-determined break between battles, a week of beach, sand, and in-laws, with conclusion writing on a hotel balcony, thick books and delicious food, and sometimes it’s necessary to get a away from Bangkok, from the heat that has come a month too early, it’s necessary to breathe fresher air, recuperate, recharge.

So a fake holiday it is. See you in Cha Am.

å bare sitte der og la tiden flyte forbi

februar 8, 2011

(For English, scroll down.)

(Først vil jeg bare si at jeg er så veldig glad for at så mange leste og kommenterte og delte med andre min historie fra tigertempelet i Kanchanaburi, for det første fordi det er en viktig sak, for det andre fordi jeg blir glad, stolt, varm inni meg når det jeg skriver fører til rekorder, og denne gangen ble det både leserrekord og kommentarrekord, og til tross for sakens alvor, så må jeg smile litt likevel, jeg smiler fordi dere er så fine. Så. Tilbake til saken. Vi er fortsatt i Kanchanaburi, der det heldigvis er mer å se enn mishandlede tigere.)

Kanchanaburi.

Omringet av høye, myke fjell, eller, jeg vet ikke, det er vel bare det at de ser så myke ut, de fjellene, evig omringet av dis, av tåke, av et tynt slør som mykner konturene, ja, fjellene ser myke ut, og jeg tenker at om jeg skulle gå meg vill der oppe, da ville jeg bare forsvinne, fjellet ville bre seg over meg, pakke meg inn, som om det var av bomull, grønn, gråblå bomull, ja, går jeg meg vill der oppe, da forsvinner jeg.

Så jeg går meg ikke vill der oppe, jeg går ikke opp dit i det hele tatt.

For Kanchanaburi har også en elv.

Ja, Kanchanaburi har en elv, og den heter Khwae Yai, selv om den ikke alltid har hett det, før het den nemlig Mae Klong, og mye av den heter det fortsatt, bare ikke akkurat der den renner forbi Kanchanaburi, for der er det nemlig en bro, og denne broen ble bygget av soldater japanerne hadde tatt til fange under andre verdenskrig, og sivile også, for japanerne ville ha en raskere vei fra Bangkok til Burma, og dermed satte de folk i sving, en ny toglinje og en ny bro skulle det bli, og sånn ble det, men mange, mange mennesker døde underveis, 13.000 soldater, minst 80.000 sivile, og sånt skrives det bok om, og sånne bøker lages det film av, og både boken og filmen fikk navnet Broen over Kwai, selv om elven altså het Mae Klong, og for å unngå flere misforståelser, så ble elven omdøpt akkurat der, og nå heter den Khwae Yai, og renner forbi Kanchanaburi, og midt mellom Kanchanaburi by og den berømte broen, der er det noen få gjestehus, og noen av dem har bygget rom oppå flåter, og vi har selvfølgelig funnet oss et sånt rom, min kjære og jeg, og derfor er det ikke noe poeng i å oppsøke fjell av bomull, vi bor jo på en elv.

Ja, vi bor på en elv, og vi er heldige, for halvparten av rommene på flåten vender inn mot land, men vi har fått plass på den andre siden, og vi kan sitte på verandaen vår og se på vannet som flyter forbi, verden som flyter forbi, på båtene som kjører så spruten står etter dem, på båtene som flyter sakte, sakte, på trærne på den andre siden, på fjellene, på lysene når det mørkner, på stjernene, og bortsett fra når de sprutende båtene passerer, så er det helt stille, eller, ikke helt, vi kan høre froskene og fuglene og firfislene, et plask i elva, en hund som bjeffer, men når du bor i Bangkok er det dette som er lyden av stillhet, froskene og fuglene og firfislene, og det er så fint å sitte på denne verandaen, å høre på stillheten, se verden flyte forbi, tiden flyte forbi.

—————————————

(IN ENGLISH)

(First I just want to say that I am so very happy that so many read and commented and shared with others my story from the Tiger Temple in Kanchanaburi, firstly because it is such an important issue, and secondly, because I become happy, proud, all warm inside me when what I write leads to records, and this time I had more readers than ever and more comments than ever, and despite the fact that the story is both sad and serious, I have to smile just a little, I smile because you are so beautiful. So. Back to today’s story. We are still in Kanchanaburi, where it fortunately is more to see than abused tigers.)

Kanchanaburi.

Surrounded by tall, soft mountains, or, I don’t know, I guess it’s just that they look so soft, the mountains, surrounded by an eternal mist, fog, a thin veil that softens the contours, yeah, the mountains look so soft and I’m thinking that if I were to get lost up there, then I would just disappear, the mountain would swell around me, tuck me in, as if it were made of cotton, green, gray-blue cotton, yeah, if I get lost up there, then I’ll disappear.

So I’m not getting lost up there, in fact I don’t get up there at all.

Because Kanchanaburi also got a river.

Yeah, Kanchanaburi got a river, and it’s called Khwae Yai, even though that hasn’t always been its name, it used to be called Mae Klong, and actually much of it still is, just not the part of it that runs past Kanchanaburi, cause there it is a bridge, and this bridge was build by war prisoners captured by the Japanese during the Second World War, and civilians had to help them, the Japanese wanted a quicker route between Bangkok and Rangoon in Burma, and therefore they put people at work, building a new train line and a new bridge, but so many people died along the way, 13,000 soldiers, at least 80,000 civilians, and when the war was over, a book was written based on this story, and a movie was made based on the book, and both the book and the movie were called The bridge over the river Kwai, even though the river’s name was Mae Klong, and to avoid further misunderstandings, the river was just renamed at that spot, and now the river that flows by Kanchanaburi is called Khwae Yai, and halfway between Kanchanaburi town and the famous bridge, there are a few guesthouses and some of them have rooms built on floats, and of course we had to find a room like that, my boyfriend and I, and so we did, and therefore there is no point in seeking out the mountains of cotton, what do you need mountains for when you live right on a river.

We live right on the river, and we are fortunate, cause half of the rooms on the float are facing land, but we’ve got a room on the other side, the right side, and now we can sit on our terrace, just watching the water floating by, the world floating  by, the boats that are running so fast that white foam of water rices behind them, the boats that float slowly, slowly, the trees on the other side, the mountains, the lights when it gets dark, and the stars, and except when the fast boats pass, it is completely silent, or, not completely, we can hear the frogs and birds and lizards, a splash in the river, a dog that barks, but when you live in Bangkok, this is the sound of silence, frogs and birds and lizards, and it is so wonderful to sit on the terrace, listening to the silence, watching the world float by, time float by.

kveldskjøring

februar 4, 2011

(For English, scroll down.)

Så, det er fredag igjen, og jeg vil vise dere noen glimt fra den kvelden da Lars og jeg vandret i nye gater, ja, det gjør vi jo egentlig ganske ofte, men jeg tenker altså på en spesiell kveld, og det var ikke en fredag, men en torsdag, og vi vandret rundt i gater vi ikke hadde besøkt før, i hvert fall ikke akkurat der, og på Ekkamai fant vi en fin liten kebabsjappe, med alkoholfritt, arabisk øl og himmelsk hummus, og så gikk vi videre, vi gikk helt ned til Thonglor, og der fant vi en bar med utsikt, og så satt vi og drakk ashai-øl med masse is i, mens vi så på bilene som kjørte forbi under oss, og det var så fint, å bare rusle rundt sånn, oppdage noe nytt, ta en pause fra den hektiske hverdagen.

Ja, det var det, noen bilder på en fredag.

God helg!

————————————-

(IN ENGLISH)

So, it’s Friday again, and now I want to show you some glimpses of the evening when Lars and I walked around in new streets, actually we do that quite often, but I do have a particular night in mind, and it was not a Friday, but a Thursday, and we wandered around in streets we had not been in before, and on Ekkamai we found a nice little kebab restaurant that served alcohol-free Arabic beer and a delicious hummus, and then we went further on, we went all the way down to Thonglor, and there we found a bar with a view, and so we sat and drank ashai beer with lots of ice, while we looked at cars that drove by below us, and it was so nice to just wander around like that, to discover something new, to take a break from the hectic everyday life.

Well, that’s all, some photos on a Friday.

Have a nice weekend!

om å kose med mishandlede tigere

februar 3, 2011

(For English, scroll down.)

Jeg slutter å smile da jeg ser litt nøyere på billetten jeg akkurat har betalt 600 bath (litt over hundre kroner) for å få i hånda. Nederst er det tegnet inn en strek der det er meningen at jeg skal signere navnet mitt, ja, jeg skal signere og dermed si meg enig i at det er mitt eget ansvar dersom jeg blir bitt, dersom jeg blir skadet, dersom tingene mine blir ødelagt. Altså, jeg er i tigertempelet Wat Pa Luangta Bua Yannasampanno i Kanchanaburi-provinsen vest i Thailand, og det er mitt eget ansvar dersom jeg blir bitt. Dersom tigerne oppfører seg sånn som de egentlig skal.

Men jeg signerer likevel, jeg, jaja, tenker jeg, de biter sikkert ikke, herregud, de pleier sikkert ikke å bite, og så signerer jeg, leverer billetten fra meg og går inn, inn på tempelområdet som daglig tiltrekker seg hundrevis av turister med et mål for øye, nemlig å bli tatt bilde av sammen med en tiger, gjerne med hodet til tigeren i fanget, gjerne mens de klapper den, koser med den.

Akkurat som meg, altså.

For ja, jeg vil også bli tatt bilde av sammen med en tiger, og det er derfor jeg følger skiltene som viser vei til Tiger Canyon, det er derfor jeg går over en slette av rød sand, følger grusveien ned i et juv, ned mellom steinklippene, rødt støv virvler rundt føttene mine der jeg går, jeg ser rundt meg, leter med blikket etter en tiger.

Så ser jeg dem.

Helt nederst, på en flate mellom klipper av rød sand, ligger et titalls tigere i tjukke kjettinger, rundt dem står mennesker kledd i gule t-skjorter, og mennesker kledd i svart, grått, grønt, de gule er de ansatte, de andre er turistene, og det er så mange, teltet som skal gi skygge til turistene er fullt, og ute i sola går de gulkledde og leier på turistene og plaserer dem en etter en ved siden av tigerne, sammen med tigerne, oppå tigerne, under tigerne, og en annen gulkledd følger etter og tar bilder, og jeg tenker er det sånn det skal være, er dette sånn det er?

Men fortsatt har ikke tvilen slått helt rot, og jeg stiller meg i køen for folk med fotoapparat, og snart gir jeg kameraet mitt fra meg til en gulkledd, mens en annen en griper meg i hånda, og så er vi i gang, jeg er på vei til min første tiger, jeg skal ta på en tiger første gang.

Og jeg tar på en tiger for første gang, men jeg klarer ikke å forstå at det er en tiger det er snakk om, den ligger jo bare der, midt i sola ligger den som et slakt, den rører ikke på seg, den lager ikke en lyd, og mer rekker jeg ikke å tenke før jeg blir leiet videre til neste tiger, denne gangen får jeg en hale i hånda, hold den, sier den gulkledde, mens den andre knipser et bilde, og jeg holder halen og tenker at dette, dette er ikke riktig, og så går vi videre, til en tiger som knurrer, til en som løfter den ene poten opp og ned, og det eneste jeg klarer å tenke er at dette er ikke en tiger, dette er ikke en tiger.

Men det er det jo. Det er bare en mishandlet en.

Jeg er ferdig meg fotograferingen, og sammen med kjæresten min og to venninner rusler jeg videre, og kjæresten min vil gjerne vekk så fort som mulig, han har vært skeptisk hele tiden, men etter å ha sett på turistene og tigerne er han nesten sint, dette liker jeg ikke, sier han, og sakte, sakte sier jeg meg enig med ham, jeg må gi slipp på tanken om et tigerparadis, dette er ikke bra, dette liker jeg ikke, ikke jeg heller.

Og da jeg kommer hjem skjønner jeg hvorfor.

For etter et raskt søk på internett er det klart at tempelets egen brosjyre er ren løgn, dette er ikke et fristed for en truet dyreart, dette er ikke et tigerparadis, nei, her er det thaimafiaen som styrer, her er det kjøp og salg av dyr det ikke er lov å kjøpe og selge, her er det spark og slag, her er det undertrykkelse og innesperring, her er det tigere som biter, turister som blir skadet.

Og bevisene er mange og de er stygge.

Australske Sybelle Foxcroft har stått for mange av dem. Hun har lang erfaring med ville dyr, både gjennom arbeid i dyrehager og gjennom utdannelsen sin, og i 2007 jobbet hun som frivillig i tigertempelet, mens hun i hemmelighet dokumenterte det hun opplevde, og det var ikke lite, hun har film av dyrepassere som dunker stein i hodet på tigerne, hun har film av tigere som ikke slutter å hyle, både store og små,hun har bevis for at noen tigere forsvinner fra tempelet, mens andre kommer til, ikke fordi de blir reddet fra snikskyttere, men fordi de er offer for ulovlig handel. Og i fjor reiste hun tilbake for å se om forholdene hadde forandret seg, og synet som møtte henne var minst like trist, nå som før tilbringer tigerne mesteparten av døgnet i trange bur, nå som før viser oppførslen deres at de ikke har det bra. Tilsammen har videoklippene hennes blitt til filmen Behind the Cloak of Buddha, og litt av den er tilgjengelig på nettsiden til organisasjonen hennes, Cee4life (trykk på den røde skriften for å komme dit).

Og alt dette bekreftes av så veldig mange, av turister og av frivillige, av aviser og reisehåndbøker, av organisasjoner som jobber for dyrenes beste, Care for the Wild International, for eksempel, som i 2008 publiserte en rapport fra tempelet, den kan du laste ned her, og det er ingen lys lesning, for også den viser at mishandling av tigerne er dagligdags, tigerne har det ikke bra, ja, så ille er det faktisk at selv turistmyndighetene i Kanchanaburi advarer turister mot å besøke tempelet. Og om du ennå ikke er overbevist er det flere bevis både her og her og her.

Og etter å ha lest alt dette, sett alt dette, så kjenner jeg at jeg er kvalm. Kvalm fordi jeg har støttet tempelet med billettpengene mine, kvalm fordi jeg har latt meg selv bli tatt bilde av sammen med disse tigerne, kvalm fordi jeg ikke undersøkte litt på forhånd.

Men kanskje var det ikke så dumt likevel. Det er jo alltid fint å se ting med egne øyne.

————————————

(IN ENGLISH)

to cuddle with abused tigers

I stop smiling when I look a little closer on the ticket I just bought for 600 baht. At the bottom there is a line where I am supposed to sign my name, yeah, I am supposed to sign my name and thereby agree that it’s my own responsibility if I get bitten, if I get hurt, if my things are destroyed. So, I am in the tiger temple Wat Pa Luangta Bua Yannasampanno in the Kanchanaburi-province in the western part of Thailand, and it is my responsibility if I get bitten. If the tigers are behaving like they are supposed to.

But I sign it anyway, while I’m thinking that they sure won’t bite, yeah, of course they will not bite, and I sign and hand the ticket over and enter into the temple area that daily attracts hundreds of tourists with one goal in mind: to be photographed with a tiger, often with the head of the tiger in his or her lap.

Just like me.

Cause yes, I also want to be photographed together with a tiger, and that is why I follow the signs showing the way to the Tiger Canyon, that is why I walk over the plain of red sand, and follow the road down into the canyon, down between stone cliffs with red dust swirling around my feet, and I look all around me while I’m walking, hoping to see a tiger somewhere.

And so I do.

At the end of the road, on a small, flat area between the cliffs of red sand, a dozen tigers with thick chains around their neck are lying, and all around them them are people dressed in yellow t-shirts, and people dressed in black, gray, green, and the yellow ones are the staff, the others are tourists, and they are so many, the tent that provides shade for the tourists is full, and outside in the sun they yellows are leading the tourists by the hands, placing them next to the tigers, together with the tigers, on top of the tiger, with the head of the tiger on their laps, and all the time another yellow is following taking pictures, and I’m thinking is this the way it should be, is this how it is.

But still my doubt is weak, and I’m putting myself in the queue for people with cameras, and soon I give my camera to a yellow one, while another grabs my hand, and then we’re on our way, I’m on my way to my first tiger, I’m going to touch a tiger for the first time.

And I touch a tiger for the first time, but I cannot understand that there is a tiger I’m touching, it is just lying there, right in the sun, it doesn’t move when I touch it, it makes no sound, and before I have time to think any more thoughts, we’re on our way to the next tiger, and this time I get a tail in my hand, hold it, the yellow is saying, while the second one is taking pictures, and I hold on to the tail while I’m thinking that this is not right, this is just not right, and then we go on, to a tiger that growls, to one that lifts its paw up and down, and the only thing I can think is that this is not a tiger, this is not a tiger.

But it is. It is just an abused one.

I’m finish with my photo shoot, and together with my boyfriend and two friends I walk further on, and my boyfriend wants to get away as quickly as possible, he has been skeptical all along, and after watching the tourists and the tigers he is almost angry, I don’t like this, he says, and slowly, slowly I agree with him, I’ll have to abandon the idea I got of a tiger’s paradise, this is not right, I don’t like this, I don’t like this either.

And when I get home I can see why.

For after a quick search on the internet, it is clear that the temple’s brochure is a pure lie, this is not a haven for an endangered species, this is not a tiger haven, no, this is a place where illegal purchases and sales of wild animals occur, this is a place where kicks and punches are common, this is a place of oppression and confinement, this is a place where tigers bite, where tourists are injured.

And the evidence is numerous and they are ugly.

The Australian Sybelles Foxcroft has been responsible for finding many of them. She has extensive experience with wildlife animals, both through her work in zoos and through her education, and in 2007 she worked as a volunteer in the tiger temple, while she secretly documented what she saw, and that task was not a little one, now she has film of keepers punching the head of the tigers with a stone, now she has film of tigers that do not stop screaming, now she has evidence that some tigers are  disappearing from the temple, while others are arriving secretly, not because they are being rescued from snipers, but because they are victim of an illegal trade. And last year she went back to see if the conditions had changed, and the sight that met her was at least as sad as before, just as before the tigers spend most of the days in cramped cages, just as before the tigers’ behaviors show that they are not happy. All together, these video clips of evidence has become the film Behind the Cloak of Buddha, and some of it is available on the website of her organization Cee4life (press the red words to get there).

And all this is confirmed by so many, by tourists and by volunteers, by newspapers and travel guides, and by organizations supporting wild animals, Care for the Wild International, for example, who in 2008 published a report from the temple, and you can download it here, and it is depressing to read, because also this shows daily abuses of the tigers and the tigers are not happy, and it is actually so bad that even the Kanchanaburi tourist authorities warn tourists against visiting the temple. And if you’re not yet convinced there is more evidence both here and here and here.

And after reading all this, watching all of this, I feel sick, I feel disgusted. Disgusted because I have supported the temple with my ticket money, disgusted because I’ve let myself be photographed together with these tigers, disgusted because I didn’t do any research in advance.

But maybe it was not so stupid after all. It’s always nice to see things with your own eyes.