når alt er over og du lurer på hvor tiden egentlig ble av

Du vet den følelsen, den du får når det du har brukt så lang tid på å planlegge plutselig er over, i flere uker, kanskje måneder, har du har gått rundt og forestilt deg, tegnet senarioer, og tenkt dersom og hvis og hva om, og du har laget liste på liste på liste, gjøreliste, kontaktliste, spørsmålsliste, huskeliste, og alle disse har du samlet i den notatboken du bærer med deg overalt, den boken du tar frem hver gang det er noe du kommer på, noe viktig, og det er det ofte, for dette du planlegger er i tankene dine hele tiden, uansett hvor du er, uansett hva du egentlig holder på med, dette andre er der hele tiden, dette viktige, dette som må bli så bra som mulig, og så er dagen der, og selv om du føler at du ikke er helt klar, du er aldri helt klar, så er du i gang, og etter som tiden går lager du nye lister, lister som blir kortere og kortere fordi gjøremålene som gjenstår er færre og færre, og plutselig er alt over, og du sitter igjen og lurer på hva som egentlig skjedde, hvor ble tiden av.

Den følelsen.

Der har du meg nå.

For fire uker av mine syv i Filippinene er over, de fire ukene dedikert til undersøkelser for masteroppgaven min, og det er disse fire ukene alt står og faller på, jeg mener, om jeg ikke har stilt de riktige spørsmålene nå, så får jeg aldri stilt dem, og i tre av de fire ukene har jeg vært blant feststemte mennesker mellom grønne fjell, og listene over gjøremål og spørsmål og kontaktpersoner har vært lange, og dagene har vært lange, men så plutselig, plutselig er siste spørsmål stilt, siste bilde tatt, plutselig er det over.

Selv om det ikke er plutselig i det hele tatt, for det er jo ikke det, jeg har jo ventet på denne dagen lenge, i notatboken min har jeg en kalender der jeg hver dag har strøket ut gårsdagen, jeg har hatt nedtelling, jeg har gledet meg, for selv om dagene har vært fine, fine folk, fin natur, så har jeg jo vært alene i fire uker, fire uker uten kjentfolk, uten venner, uten kjæresten, alene blant fremmede, og jeg har savnet og telt dager, og jeg har gledet meg.

Til denne dagen.

Og likevel kommer den brått på.

Så nå sitter jeg her, da, og venter på bussen som skal ta meg til Manila og lurer på hvor tiden ble av, selv om jeg vet det, og jeg lurer på hva jeg har gjort, selv om jeg vet det også, jeg vet det egentlig, det er bare det at det føles så uvirkelig alt sammen, det er uvirkelig at det jeg har brukt så lang tid på å planlegge, forestille meg, tenke på, det er så uvirkelig at det er over.

Sånn plutselig.

(Men om tre dager kommer mamma, og jeg gleder meg, gleder meg veldig. Da blir det ferie, en velfortjent en sådan. Om du spør meg, altså. Og for dere som måtte lure på det, så kan jeg fortelle at bildene over er tatt i Hungduan, der jeg tilbrakte åtte av mine researchdager. Flere historier derfra kommer senere.)

——————————

(IN ENGLISH:)

You know that feeling, the one you get when what you’ve spent so much time to plan suddenly is over, for weeks, perhaps months, you’ve gone around and imagined, designed scenarios, considered what if this and what if that, and you have made list on list on list, you have a to-do-list, a contact-list, a question-list, a list for things to remember, and all those lists you have written down in the notebook you always carry with you, the book you open every time you remember something, something important, and that happens often, cause the thing you are planning is on your mind all the time, no matter where you are, no matter what you’re actually doing, the other thing is there all the time, the important thing, the thing that must be as good as possible, and so the day is there, and even if you feel that you are not completely ready, you’re never completely ready, you’ve started rolling, and as time passes, you create new lists, lists that are shorter and shorter cause the tasks that remain are fewer and fewer, and suddenly it’s all over, and you are left wondering what really happened, where did the time go.

That feeling.

That’s where I’m at now.

Cause four of my seven weeks in the Philippines are over, the four weeks dedicated to research for my thesis, and these weeks really matters, I mean, if I have not asked the right questions now, then I’ll never ask them, and in three of those four weeks I have been staying among happy people in green mountains, and the lists of tasks and questions and people to contact have been long, and the days have been long, but then suddenly, suddenly the last question is asked, the last picture taken, suddenly it’s over.

Although it’s not sudden at all, cause it’s not, I have been waiting for this day for a long time, in my notebook, I have a calendar where I each day have crossed out yesterday, I’ve had a countdown, cause although the days have been wonderful with wonderful people and wonderful scenery, it’s a fact that I have been alone for four weeks, four weeks without people I know, without my boyfriend, alone among strangers, and I’ve missed and counted days, and looked forward to.

To this day.

And yet, it comes suddenly.

And now I’m sitting here, waiting for the bus to take me to Manila and wondering where the time went, even though I know the answer, and I wonder what I have been doing, even though I know that too, yeah, I know, but it’s just that it feels so unreal, that’s all, it feels unreal that what I have spent so much time to plan, to imagine, to think about, it feels so unreal that it’s over now.

(But in three days, my mom arrives the Philippines, and I’m really, really looking forward to that, and then I’ll be having my holiday, a well-deserved holiday that is. And for those of you who might wonder, the photos above are taken in Hungduan, the municipality where I spent eight of my research-days. More stories from there will come later.)