en måned på egenhånd
Før han dro sa han at han ikke lenger visste hvordan han skulle være alene, og jeg vet det ikke jeg heller, hvordan jeg skal være alene, det er så lenge siden sist, jeg har mistet grepet, hva skal jeg gjøre, hvor skal jeg gå, hvilken side av sofaen er min, nå som begge er ledige?
Jeg velger den vanlige og setter meg der jeg alltid sitter, mens jeg tenker at jeg savner han allerede, stemmen hans, latteren hans, de store hendene, det bustete skjegget, han.
Og jeg tenker at det føles fint, å savne, å savne selv om det bare er to og en halv time siden han plasserte seg selv og sekken sin i en drosje, det føles fint å kunne savne noen etter så kort tid, det føles stort, riktig, viktig.
Også tenker jeg på at han kommer tilbake, jeg kommer tilbake, vi kommer tilbake, om en måned kommer vi begge to tilbake, sterkere, sikrere, tryggere.
På oss selv, på hverandre, på oss.
min såkalte blogg 
Så fint bilde og så fin tekst.
Jeg syntes dere er kjempetøffe begge to , lykke til 🙂
Å trives i sitt eget selskap er en fin ting , da er man aldri alene.
Kristin
Bildet forestiller palmene på toppen av taket vårt!
Ja, vi er ganske så tøffe 🙂
Eg fekk frysninger av å lese dette.
(Eg tenker forresten på deg når eg høyrer nyhendene om dagen)
Åh, så hyggelig å høre!
(Heldigvis bor jeg et stykke unna protestområdene. Men det er ganske skummelt likevel. Takk for at du tenker på meg!)