Skip to content

der de døde bor i slott (og de levende i skur)

juni 3, 2011

(Jeg tror kanskje at jeg begynner å virke igjen. Og slikt må jo feires, så derfor tar jeg dere med til Manila, for siste gang på en god stund vil jeg tro, og dere har allerede gått sammen med meg i bykjernens masete gater, og dere har allerede sett den blankpussede bydelen der du like gjerne kunne ha vært usynlig, og dermed er det bare én ting som gjenstår, og det er selvfølgelig et besøk hos byens døde kinesere. Kom og bli med.)

Jeg skjønner ikke helt hva det er som skjer da mamma og jeg går gjennom portene, det er akkurat som å bli omsluttet av en boble, og det høres kanskje ut som en klisjé, men det er det nærmeste jeg kommer, da vi går gjennom portene til den kinesiske kirkegården blir vi omsluttet av en boble, en lydtedd, gjennomsiktig boble der både vi og alt foran oss får plass, mens det som ligger bak oss blir stengt ute, ja, plutselig hører vi ikke lenger brølet fra bilene, ropene fra tricyclesjåførene, gateselgerne, barna som leker på fortauene, borte er lukten av svette mennesker, grillet kjøtt, inntørket urin, ja, til og med alle menneskene er borte, sett bort i fra mamma og meg og gaiden vår.

Og de døde, da.

For dette er jo en kirkegård, eller, kirkegård blir vel egentlig feil, ettersom et fåtall av gravene tilhører kristne, men en gravlund er det i hvert fall, den nest eldste gravlunden i Manila, faktisk, i hvert fall sier Wikipedia så, og Wikipedia sier også at den ble etablert fordi spanjolene nektet kineserne gravplass på byens katolske kirkegård, og det stemmer nok, det, selv om gaiden vår er mest opptatt av å understreke det motsatte, nemlig at denne gravlunden er bare for kinesere, ingen filippinere kan gravlegges her, og det stemmer jo det også, og poenget blir uansett det samme, nemlig at den kinesiske gravlunden huser kinesiske døde.

Bokstavlig talt.

For på den kinesiske gravlunden er små gravstøtter byttet ut med store hus, en etasje, to etasjer, tre, og i det rommet som er synlig for forbipasserende, det rommet som bare skjermes av en port, et gjerde, der inne ligger de døde, de er plassert i massive steinkister midt på gulvet, og over kisten, formodentlig der hodet er plassert, der henger fotografier av hvordan den døde så ut da han var i live, og ja, jeg skriver han, for da vi vandrer rundt i denne gravlundens gater og kikker inn gjennom portene, gjør gaiden oss oppmerksomme på det, at de fleste kistene tilhører menn, kvinnene lever visst lengere, sier han, men på et tidspunkt vil de selvfølgelig følge etter mennene sine, og da er det plass til dem også, de som delte hus i livet skal også dele hus i døden, og de som kom på besøk i livet skal også komme på besøk i døden, og det er derfor mange av husene har flere etasjer, flere rom, dette er nemlig gjesterommene, rom tiltenkt slektningene og vennene som kommer på besøk, og noen slektninger har til og med valgt å flytte inn permanent, i stedet for å skilles fra sine døde flytter de inn sammen med dem, og det er jo egentlig en fin tanke, jeg elsker deg, selv ikke døden kan skille oss ad, joda, det er en fin tanke.

Men likevel.

Likevel er det rart å se den tanken utført i praksis, akkurat som det er rart å se at noen bruker så mye penger på sine døde, mange av husene koster jo millioner av pesos, og i et land der mer enn tretti prosent lever under fattigdomsgrensen er det vanskelig å komme utenom kontrastene, og han sier det gaiden vår også, at han ikke skjønner hvor mye penger det dreier seg om, at utenfor gravlundmurene bor familier i skur, og det er vanskelig å la være å tenke på hvordan det kunne ha vært om disse familiene hadde brukt pengene sine annerledes, men sånn er det jo med mange rike, de bruker penger på mye jeg ikke skjønner verdiene av, og jeg mener ikke å kritisere, jeg gjør virkelig ikke det, jeg bare synes det er så rart, å utstyre de dødes hus med eget bad og innlagt vann, med vannklosett og aircondition, med parabolantenne og et kjøleskap fylt av cola og øl.

Men kanskje, det kan jo hende, kanskje finnes det et liv etter døden jeg ikke kjenner til. Det hadde jo ikke vært å forakte.

(Hvis du synes bilde nummer fire skiller seg ut fra de andre, så er det helt riktig. På den kinesiske gravlunden blir nemlig ikke døde barn gravlagt sammen med slektningene sine, dessverre husker jeg ikke hvorfor, men de får i hvert fall plass på denne rekken i stedet. Så vet dere det.)

———————————

(IN ENGLISH:)

where the dead live in castles (and the living in sheds)

(I think that I might be working again. And as this must be celebrated, I’ll take you with me to Manila, for the last time in a while, I guess, and you have already walked with me in the busy downtown streets, and you’ve already seen the shiny part where you just as well could have been invisible, and therefore there is only one thing that remains, and that’s of course a visit to the city’s dead Chinese. Come and join.)

When mom and I walk through the gates, I don’t really understand what happens, it’s just like being enclosed in a bubble, and that may sound like a cliché, but it’s the closest I come, when we walk through the gates to the Chinese cemetery, we are encased in a bubble, a soundproof, transparent bubble in which we and everything in front of us fit, but the things that lies behind us are locked out, yeah, suddenly we no longer hear the roar of the cars, the shouts from the tricycle drivers, the street vendors, the children playing on the sidewalks, gone is the smell of sweaty people, grilled meat, dried urine, yes, even all the people are gone, except from my mom and I and our guide.

And the dead, of course.

Cause this is a cemetery, in fact, it’s the second oldest one in Manila, at least that’s what Wikipedia says, and Wikipedia also says that it was established because the Chinese were denied burial in the Catholic cemetery by the Spanish, and I’m sure that is true enough, even though our guide is more concerned about the opposite, namely that this cemetery is only for Chinese people, no Filipinos can be buried here, and this is true also, and no matter what, the main point remains the same, the Chinese cemetery houses dead Chinese.

Literally speaking.

Cause in the Chinese cemetery small tombstones are replaced with large houses, one floor, two floors, three, and in the room visible to people passing by, the room only protected by a gate, a fence, this is the room where the dead is lying in massive stone coffins, and above the coffins, presumably where the head is placed, there there are photographs picturing what the deceased looked like when he was alive, and yeah, I write he, cause when we walk around the streets of the cemetery and peep in through the gates, our guide points out that most of the coffins belong to men, it seems like the women live longer, he says, but of course, at some point they will follow their husbands, and then there will be room for them too, cause those who shared a house in life should also share house in death, and those who came to visit you in life should also come visit you in death, and that’s why many of the houses have multiple floors, multiple rooms, these are the guest rooms, the rooms built to house relatives and friends who come to visit, and some relatives have even chosen to move in permanently, instead of being separated from their dead, they move in with them, and really, it is a beautiful thought, I love you, even death shall not do us part, yeah, it’s a beautiful thought.

But still.

Still, it’s strange to see that thought carried out in practice, just as it is strange to see someone spend so much money on their dead, I mean, many of the houses cost millions of pesos, and in a country where more than thirty percent live below the poverty line, it’s hard not to think about the contrasts, and our guide says so too, that he does not really understand how much money it is, that outside the cemetery families live in sheds, and it’s hard not to think about how it could have been if these families had spent their money differently, but of course, it’s like that with a lot of rich people, they spend money on a lot of things I don’t understand the values of, and I don’t mean to criticize, really, I don’t, I just find it so strange, to equip the dead’s houses with private bathrooms and running water, with toilets and air conditioning, satellite dishes and fridges filled with coke and beer.

But maybe there is an afterlife I don’t know about. After all, that wouldn’t be too bad.

(If you think picture number four stands out from the others, you are right. You see, on the Chinese cemetery, dead children are not buried together with her relatives, unfortunately I don’t remember why, but in any case they are buried along this wall. Just in case you wondered.)

Advertisements
One Comment leave one →
  1. juni 4, 2011 5:52 am

    Finurligt!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: