en helt annen manila

(Det er fortsatt min første uke i Filippinene, og jeg er fortsatt i Manila, på fjerde dagen, faktisk, men nå skal det handle om dagen i går, da jeg reiste til en annen del av byen på jakt etter et bibliotek, og lærte at Manila er mye mer enn masete menn og tutende biler. Men hvis du vil lese om mennene og bilene i stedet (og det anbefales å gjøre det først, altså), så kan du trykke her.)

Jeg sitter i en drosje på vei gjennom Manila og titter ut på verden som ruller sakte forbi, og det er så mye å se på, så mange barføtte barn i gatene, så mange mennesker med fillete klær, med hud som er mer svart enn brun, som er merket av timer under stekende sol, merket av skitt, for det er skitne gater i Manila, støv hviler i skyer over asfalten mellom bilene og langs husveggene lukter det urin, og husveggene er ikke akkurat rene høyere opp heller, og jeg sitter i drosjen og tenker at her bor det rundt elleve og en halv million mennesker, og selv om det bor færre fattige i Manila enn i landet forøvrig, prosentvis, altså, så er det ganske mange likevel, ja, det er mer enn én million, faktisk, og utenfor vinduet mitt ruller denne millionen forbi, sakte forbi, mens drosjesjåføren min og jeg står i kø på vei gjennom byen.

Og plutselig forandrer alt seg.

Ja, vi krysser et togspor, og plutselig forandrer alt seg, bølgeblikkskur og flassende murvegger byttes ut med høyreiste bygg med blankpussede vinduer, veikanter der matvogner, tricycler og lekende barn sloss om plassen byttes ut med brede fortau der det bare er plass til gående, til de som skal et sted, små sari-saributikker fylt til randen av potetgull, remser av drops, hvitt brød byttes ut med kvartalstore banker og forsikringsselskap og enda større kjøpesentre, og plutselig er det ikke et eneste skittent menneske å se, jeg er i Makati, og alt er annerledes.

Ja, jeg er i Makati, og selv om jeg har omtalt Manila som én by, så er det egentlig ikke riktig, for Metro Manila, som er det riktige navnet, består nemlig av seksten byer tett inntil hverandre, og Makati er en av dem, akkurat som den mest sentrale delen, den i midten, heter Manila, og jeg har alltid syntes at det har virket så komplisert, så unødvendig, men nå som jeg går ut av drosjen og ser meg om, ser opp på skyskraperne, på fortauene, på de trendy menneskene med høye hæler, med stresskoffert, så skjønner jeg at det er sånn det må være, det er sånn det er, Makati er for en annen by å regne.

Og jeg går på det brede fortauet, og bare én gang er det noen som roper til meg, og jeg kommer til et gatekryss og ser at jeg ikke trenger å vente på at bilene skal stoppe, for her kan jeg gå under veien, og jeg går videre, inn i en grønn park, og jeg ser at jeg ikke er den eneste lyshudede her, ja, jeg hører det også, for foran meg går det to dansker, og jeg fortsetter, opp noen trapper som leder til en opphøyet gangvei, som igjen leder til et kjøpesenter, og foran meg går det to dansker, og jeg tenker at nå kunne jeg vært hvor som helst, London, København, Bangkok, New York, ja, jeg er i Filippinene, men jeg kunne ha vært hvor som helst.

Og så kunne jeg ikke det, likevel.

For midt mellom bygningene som utgjør kjøpesenteret Greenbelt er det en grønn plen der ett hvitt kors er slått ned i bakken, og på korset er det festet et bilde av Jesus som ber i Gethsemane, og det kan godt hende at Jesus er vanlig på kjøpesentrene i andre deler av verden også, men for meg oser dette av Filippinene, i Filippinene er Jesus aldri langt unna.

(Om du da ikke skulle befinne deg i muslimske Mindanao, selvfølgelig. Men det er en helt annen historie.)

————————————–

(IN ENGLISH:)

(It’s still my first week in the Philippines, and I’m still in Manila, on the fourth day, actually, but now, I’ll write about yesterday, when I went to another part of town looking for a library, and learned that Manila is much more than annoying men and honking cars. But if you want to read about men and cars instead (and I do recommend that you do that first), then you can click here.)

I’m sitting in a taxi on my way through Manila and I’m looking out on the world that slowly rolls past, and there is so much to look at, so many barefoot children in the streets, so many people with tattered clothes, with skin that is more black than brown, marked by hours under the blazing sun, marked by filth, by the dirty streets of Manila, where the dust rests in the clouds above the roads, between the cars, and the lower parts of the house walls smell of urine, and the walls are not exactly clean higher up either, and I’m sitting in the taxi, thinking that this city is home to around eleven and a half million people, and although the percentage of poor people is lower in Manila than in most places in the country, there are quite a few poor here anyway, yeah, it’s more than one million, actually, and outside my window this million is passing by, slowly passing by while my taxi driver and I stand in a traffic jam on our way through the city.

And suddenly everything changes.

Yeah, we cross some train rails, and suddenly everything changes, corrugated iron shacks and flaky walls is replaced by tall buildings with shiny windows, roadsides where food stalls, tricycles and playing children are fighting for space is replaced by wide sidewalks where it’s only room for pedestrians, for the people going somewhere, and small sari-sari stores filled with potato chips, strips of candy, white bread is replaced with quarter-sized banks and insurance companies and even larger shopping malls, and suddenly it is not a single dirty human to see, yeah, I’m in Makati, and everything is different.

Yeah, I’m in Makati, and even though I’ve described Manila as one city, that’s not really correct, because Metro Manila, which is the correct name, is composed of sixteen cities located next to each other, and Makati is one of them, just as the most central part, the one in the middle, is called Manila, and I’ve always thought that this seemed so complicated, so unnecessary, but now, when I leave the cab and look around, at the skyscrapers, the sidewalks, the trendy people with high heels, with briefcases, yeah, now I realize that this is how it should be, this is the way it is, Makati is another city entirely.

And I walk on the wide pavement, and only once someone is shouting at me, and I get to an intersection and I see that I don’t have to wait for the cars to stop, cause I can walk under them, under the road, and I walk further, into a green park, and I see that I’m not the only light-skinned person here, yeah, I hear it too, cause in front of me, two Danes are walking, and I continue up some stairs leading to an elevated walkway, which in turn leads to a mall and in front of me there are two Danes, and I’m thinking that I could have been anywhere, in London, Copenhagen, Bangkok, New York, yeah, I’m in the Philippines, but I could have been anywhere.

And yet I couldn’t.

Cause in the middle of the buildings that make up the mall Greenbelt there is a green lawn where a white cross is fixed to the ground, and on the cross a picture of Jesus praying in Gethsemane is fastened, and it may well be that Jesus is common in shopping centers in other parts of the world too, but to me this reeks of the Philippines, in the Philippines, Jesus is never far away.

(That is if you are not in Muslim Mindanao, of course. But that’s another story.)