Skip to content

om å kose med mishandlede tigere

februar 3, 2011

(For English, scroll down.)

Jeg slutter å smile da jeg ser litt nøyere på billetten jeg akkurat har betalt 600 bath (litt over hundre kroner) for å få i hånda. Nederst er det tegnet inn en strek der det er meningen at jeg skal signere navnet mitt, ja, jeg skal signere og dermed si meg enig i at det er mitt eget ansvar dersom jeg blir bitt, dersom jeg blir skadet, dersom tingene mine blir ødelagt. Altså, jeg er i tigertempelet Wat Pa Luangta Bua Yannasampanno i Kanchanaburi-provinsen vest i Thailand, og det er mitt eget ansvar dersom jeg blir bitt. Dersom tigerne oppfører seg sånn som de egentlig skal.

Men jeg signerer likevel, jeg, jaja, tenker jeg, de biter sikkert ikke, herregud, de pleier sikkert ikke å bite, og så signerer jeg, leverer billetten fra meg og går inn, inn på tempelområdet som daglig tiltrekker seg hundrevis av turister med et mål for øye, nemlig å bli tatt bilde av sammen med en tiger, gjerne med hodet til tigeren i fanget, gjerne mens de klapper den, koser med den.

Akkurat som meg, altså.

For ja, jeg vil også bli tatt bilde av sammen med en tiger, og det er derfor jeg følger skiltene som viser vei til Tiger Canyon, det er derfor jeg går over en slette av rød sand, følger grusveien ned i et juv, ned mellom steinklippene, rødt støv virvler rundt føttene mine der jeg går, jeg ser rundt meg, leter med blikket etter en tiger.

Så ser jeg dem.

Helt nederst, på en flate mellom klipper av rød sand, ligger et titalls tigere i tjukke kjettinger, rundt dem står mennesker kledd i gule t-skjorter, og mennesker kledd i svart, grått, grønt, de gule er de ansatte, de andre er turistene, og det er så mange, teltet som skal gi skygge til turistene er fullt, og ute i sola går de gulkledde og leier på turistene og plaserer dem en etter en ved siden av tigerne, sammen med tigerne, oppå tigerne, under tigerne, og en annen gulkledd følger etter og tar bilder, og jeg tenker er det sånn det skal være, er dette sånn det er?

Men fortsatt har ikke tvilen slått helt rot, og jeg stiller meg i køen for folk med fotoapparat, og snart gir jeg kameraet mitt fra meg til en gulkledd, mens en annen en griper meg i hånda, og så er vi i gang, jeg er på vei til min første tiger, jeg skal ta på en tiger første gang.

Og jeg tar på en tiger for første gang, men jeg klarer ikke å forstå at det er en tiger det er snakk om, den ligger jo bare der, midt i sola ligger den som et slakt, den rører ikke på seg, den lager ikke en lyd, og mer rekker jeg ikke å tenke før jeg blir leiet videre til neste tiger, denne gangen får jeg en hale i hånda, hold den, sier den gulkledde, mens den andre knipser et bilde, og jeg holder halen og tenker at dette, dette er ikke riktig, og så går vi videre, til en tiger som knurrer, til en som løfter den ene poten opp og ned, og det eneste jeg klarer å tenke er at dette er ikke en tiger, dette er ikke en tiger.

Men det er det jo. Det er bare en mishandlet en.

Jeg er ferdig meg fotograferingen, og sammen med kjæresten min og to venninner rusler jeg videre, og kjæresten min vil gjerne vekk så fort som mulig, han har vært skeptisk hele tiden, men etter å ha sett på turistene og tigerne er han nesten sint, dette liker jeg ikke, sier han, og sakte, sakte sier jeg meg enig med ham, jeg må gi slipp på tanken om et tigerparadis, dette er ikke bra, dette liker jeg ikke, ikke jeg heller.

Og da jeg kommer hjem skjønner jeg hvorfor.

For etter et raskt søk på internett er det klart at tempelets egen brosjyre er ren løgn, dette er ikke et fristed for en truet dyreart, dette er ikke et tigerparadis, nei, her er det thaimafiaen som styrer, her er det kjøp og salg av dyr det ikke er lov å kjøpe og selge, her er det spark og slag, her er det undertrykkelse og innesperring, her er det tigere som biter, turister som blir skadet.

Og bevisene er mange og de er stygge.

Australske Sybelle Foxcroft har stått for mange av dem. Hun har lang erfaring med ville dyr, både gjennom arbeid i dyrehager og gjennom utdannelsen sin, og i 2007 jobbet hun som frivillig i tigertempelet, mens hun i hemmelighet dokumenterte det hun opplevde, og det var ikke lite, hun har film av dyrepassere som dunker stein i hodet på tigerne, hun har film av tigere som ikke slutter å hyle, både store og små,hun har bevis for at noen tigere forsvinner fra tempelet, mens andre kommer til, ikke fordi de blir reddet fra snikskyttere, men fordi de er offer for ulovlig handel. Og i fjor reiste hun tilbake for å se om forholdene hadde forandret seg, og synet som møtte henne var minst like trist, nå som før tilbringer tigerne mesteparten av døgnet i trange bur, nå som før viser oppførslen deres at de ikke har det bra. Tilsammen har videoklippene hennes blitt til filmen Behind the Cloak of Buddha, og litt av den er tilgjengelig på nettsiden til organisasjonen hennes, Cee4life (trykk på den røde skriften for å komme dit).

Og alt dette bekreftes av så veldig mange, av turister og av frivillige, av aviser og reisehåndbøker, av organisasjoner som jobber for dyrenes beste, Care for the Wild International, for eksempel, som i 2008 publiserte en rapport fra tempelet, den kan du laste ned her, og det er ingen lys lesning, for også den viser at mishandling av tigerne er dagligdags, tigerne har det ikke bra, ja, så ille er det faktisk at selv turistmyndighetene i Kanchanaburi advarer turister mot å besøke tempelet. Og om du ennå ikke er overbevist er det flere bevis både her og her og her.

Og etter å ha lest alt dette, sett alt dette, så kjenner jeg at jeg er kvalm. Kvalm fordi jeg har støttet tempelet med billettpengene mine, kvalm fordi jeg har latt meg selv bli tatt bilde av sammen med disse tigerne, kvalm fordi jeg ikke undersøkte litt på forhånd.

Men kanskje var det ikke så dumt likevel. Det er jo alltid fint å se ting med egne øyne.

————————————

(IN ENGLISH)

to cuddle with abused tigers

I stop smiling when I look a little closer on the ticket I just bought for 600 baht. At the bottom there is a line where I am supposed to sign my name, yeah, I am supposed to sign my name and thereby agree that it’s my own responsibility if I get bitten, if I get hurt, if my things are destroyed. So, I am in the tiger temple Wat Pa Luangta Bua Yannasampanno in the Kanchanaburi-province in the western part of Thailand, and it is my responsibility if I get bitten. If the tigers are behaving like they are supposed to.

But I sign it anyway, while I’m thinking that they sure won’t bite, yeah, of course they will not bite, and I sign and hand the ticket over and enter into the temple area that daily attracts hundreds of tourists with one goal in mind: to be photographed with a tiger, often with the head of the tiger in his or her lap.

Just like me.

Cause yes, I also want to be photographed together with a tiger, and that is why I follow the signs showing the way to the Tiger Canyon, that is why I walk over the plain of red sand, and follow the road down into the canyon, down between stone cliffs with red dust swirling around my feet, and I look all around me while I’m walking, hoping to see a tiger somewhere.

And so I do.

At the end of the road, on a small, flat area between the cliffs of red sand, a dozen tigers with thick chains around their neck are lying, and all around them them are people dressed in yellow t-shirts, and people dressed in black, gray, green, and the yellow ones are the staff, the others are tourists, and they are so many, the tent that provides shade for the tourists is full, and outside in the sun they yellows are leading the tourists by the hands, placing them next to the tigers, together with the tigers, on top of the tiger, with the head of the tiger on their laps, and all the time another yellow is following taking pictures, and I’m thinking is this the way it should be, is this how it is.

But still my doubt is weak, and I’m putting myself in the queue for people with cameras, and soon I give my camera to a yellow one, while another grabs my hand, and then we’re on our way, I’m on my way to my first tiger, I’m going to touch a tiger for the first time.

And I touch a tiger for the first time, but I cannot understand that there is a tiger I’m touching, it is just lying there, right in the sun, it doesn’t move when I touch it, it makes no sound, and before I have time to think any more thoughts, we’re on our way to the next tiger, and this time I get a tail in my hand, hold it, the yellow is saying, while the second one is taking pictures, and I hold on to the tail while I’m thinking that this is not right, this is just not right, and then we go on, to a tiger that growls, to one that lifts its paw up and down, and the only thing I can think is that this is not a tiger, this is not a tiger.

But it is. It is just an abused one.

I’m finish with my photo shoot, and together with my boyfriend and two friends I walk further on, and my boyfriend wants to get away as quickly as possible, he has been skeptical all along, and after watching the tourists and the tigers he is almost angry, I don’t like this, he says, and slowly, slowly I agree with him, I’ll have to abandon the idea I got of a tiger’s paradise, this is not right, I don’t like this, I don’t like this either.

And when I get home I can see why.

For after a quick search on the internet, it is clear that the temple’s brochure is a pure lie, this is not a haven for an endangered species, this is not a tiger haven, no, this is a place where illegal purchases and sales of wild animals occur, this is a place where kicks and punches are common, this is a place of oppression and confinement, this is a place where tigers bite, where tourists are injured.

And the evidence is numerous and they are ugly.

The Australian Sybelles Foxcroft has been responsible for finding many of them. She has extensive experience with wildlife animals, both through her work in zoos and through her education, and in 2007 she worked as a volunteer in the tiger temple, while she secretly documented what she saw, and that task was not a little one, now she has film of keepers punching the head of the tigers with a stone, now she has film of tigers that do not stop screaming, now she has evidence that some tigers are  disappearing from the temple, while others are arriving secretly, not because they are being rescued from snipers, but because they are victim of an illegal trade. And last year she went back to see if the conditions had changed, and the sight that met her was at least as sad as before, just as before the tigers spend most of the days in cramped cages, just as before the tigers’ behaviors show that they are not happy. All together, these video clips of evidence has become the film Behind the Cloak of Buddha, and some of it is available on the website of her organization Cee4life (press the red words to get there).

And all this is confirmed by so many, by tourists and by volunteers, by newspapers and travel guides, and by organizations supporting wild animals, Care for the Wild International, for example, who in 2008 published a report from the temple, and you can download it here, and it is depressing to read, because also this shows daily abuses of the tigers and the tigers are not happy, and it is actually so bad that even the Kanchanaburi tourist authorities warn tourists against visiting the temple. And if you’re not yet convinced there is more evidence both here and here and here.

And after reading all this, watching all of this, I feel sick, I feel disgusted. Disgusted because I have supported the temple with my ticket money, disgusted because I’ve let myself be photographed together with these tigers, disgusted because I didn’t do any research in advance.

But maybe it was not so stupid after all. It’s always nice to see things with your own eyes.

Advertisements
35 kommentarer leave one →
  1. Trine Jonassen permalink
    februar 3, 2011 7:15 pm

    Anniken, så bra at du deler opplevelsen din. For meg, som synes synd på selv akvariefisk og aldri tar ungene med på sirkus, er dette trist – dog god lesning.
    Svogeren min var der etter jul og kom stolt tilbake med bilder av seg selv oppå lenkede tigre. Jeg fikk vondt i magen og hadde lyst å spørre hvorfor han støttet en slik behandling av så stolte dyr. Men jeg holdt kjeft og nikket blidt. Jeg tenkte at for en gangs skyld skal ikke jeg være kjeftsmella som lager dårlig stemning og pisker opp til debatt i svigermors kaffeslaberas.
    Denne deler jeg gjerne med ham og andre, da. Godt jobba.

    • februar 4, 2011 2:35 am

      Vet du, jeg tror det er så utrolig mange som ikke bryr seg det minste om hvordan de dyrene har det, så lenge de får et bilde av seg selv, smilende med en tiger på fanget, og det er jo skikkelig trist, tenk om alle de som kommer stolt hjem med det bildet i stedet kunne fortalt om hvor dårlig tigerne hadde blitt behandlet? Da hadde det sikkert ikke vært turister igjen. Men sånn er det altså ikke, så ja, vær så snill, del dette både med din svoger og med alle andre, tusen takk!

  2. februar 3, 2011 9:28 pm

    Veldig bra artikkel. Jeg har ikke vært i denne såkalte parken, men har hele tiden vært overbevist om at dette er lyssky aktivitet med dopede dyr.

    Det er veldig flott at du skriver dette og at du viser bildene av disse fantastisk vakre dyrene som burde vært avbildet under helt andre omstendigheter.

    Ønsker deg en riktig god helg:-)

    • februar 4, 2011 2:39 am

      Tusen takk, Per Ove. Det er helt klart at dette er lyssky aktiviteter (selv om ingen har kunnet legge fram bevis om at tigerne faktisk blir dopet. Det er heller sånn at de er redde for menneskene rundt dem fordi de hele tiden blir mishandlet, og fordi de gulkledde og munkene spruter tiger-urin i ansiktene deres, i virkeligheten er det jo med urin de markerer sitt område, og det blir sett på som en veldigveldig aggressiv og undertrykkende handling, men det gjør jo i hvert fall at tigerne for det meste er «snille».)

      Det er så godt å høre at beskrivelsen når frem!

      En riktig god helg til deg også!

  3. februar 4, 2011 4:38 am

    Hei- interessant, og veldig trist på en gang.. jeg var vitne til en aldri så liten tigerdebatt igår, i India sier de at alle tigre vil være utryddet innen 4 år. Og enda kan man få kjøpt tiger poter på utvalgte restauranter i Kina selv om de ikke lengre står på menyen. Til å bli kvalm av!

    • februar 4, 2011 1:24 pm

      Herregud, så fælt! Jeg ante ikke at man kunne spise tigerpoter engang, jeg. Det er trist, altså!

  4. Kristin permalink
    februar 4, 2011 11:28 am

    Jeg blir så trist når jeg ser bilder og leser om dyr som er mishandlet . Disse flotte tigrene skulle ha vært ute i jungelen der de hører hjemme.
    Jeg ble nesten uvel når jeg leste artikkelen din og jeg valgte ikke å se på linkene, ikke fordi jeg lukker øynene men jeg greier rett og slett ikke å se på at dyr lider.
    Jeg syntes det er flott at du engasjerer deg i hvordan dyr har det og at du fortalte om ditt besøk til tigertemplet.
    🙂

    • februar 4, 2011 1:22 pm

      Linkene har ikke så altfor mange fæle bilder og sånn, men beskrivelsene er ikke noe særlig. Men du trenger ikke se på det altså. Ja, jeg prøver så godt jeg kan da, det er jo fint om noen kan snakke for dem som ikke har en stemme vet du!

  5. connie permalink
    februar 4, 2011 12:33 pm

    så bra at du skriver dette innlegget! selv om jeg blir kvalm av å lese at dyrene har det slik..kommer aldri til å besøke dette tempelet hvertfall.. er vel egentlig det eneste vi kan gjøre for å hjelpe disse stakkerne.. og infomere turister om å ikke gå dit

    • februar 4, 2011 1:27 pm

      Ja, forhåpentligvis hjelper det litt å spre ordet i hvert fall, det er mitt lille håp!

  6. februar 4, 2011 5:08 pm

    bra innlegg! viktig.

    og fryktlig trist, og fryktelig feil. og thailand som er norges nye syden … folk må opplyses.

  7. februar 4, 2011 5:08 pm

    (kanskje skrive artikkel og sende til dagbladet, vg?)

    • februar 4, 2011 6:04 pm

      Ja, folk må opplyses! Har tenkt på dette med en artikkel, og du skal ikke se bort i fra at det blir noe av det!

  8. februar 5, 2011 4:29 am

    Ååå, nå fikk jeg helt vondt i magen…

    • februar 5, 2011 5:10 am

      Ja, det har jammen jeg hatt de siste dagene også.

  9. februar 5, 2011 9:56 am

    Kan jeg bruke dette innlegget som mitt første gjesteinnlegg? Veldig bra og viktig innlegg, Anniken! Du blir selvfølgelig linket og all heder går til deg ! 🙂

    • februar 5, 2011 10:03 am

      Jeg takker ja til alle linker, heder og ære, så ja, det kan du gjøre! Og tusen takk for at du vil at dette innlegget skal vises til flere, det blir jeg så glad for!

  10. Far permalink
    februar 5, 2011 5:59 pm

    Det er utrolig provoserende å se dyr bli behandlet på den måten du beskriver, ene og alene fordi noen skal tjene penger på det. Synes det er rart hvor sløve mange er som synes dette er ok og ikke reflekterer mer over det. Jeg så jo også hvordan Dagbladet beskrev og forherliget dette stedet. Da ble jeg litt mer enn forundret. Når det er sagt, man behøver ikke dra til Thailand for å se forhold som ligner dette. Et vanlig, norsk sirkus f.eks er kanskje ikke veldig mye bedre. Veldig bra at du tar dette opp, Anniken. Viktig sak!

    • februar 5, 2011 6:16 pm

      Ja, og det er jo synd å si det, men dette blogginnlegget får vel neppe like mange lesere som den saken til Dagbladet, og det er jo ganske trist å tenke på, bare det. Og så er det enda tristere at det sikkert fins hundrevis av lignende saker med andre dyr, for eksempel relatert til norske sirkus, som du sier. Og jeg vet at på en slangefarm her i byen sitter det en diger bjørn i et lite bur. Ikke akkurat der den hører hjemme, for å si det sånn.

  11. februar 5, 2011 8:58 pm

    Nå bare scrollet jeg meg forbi alle kommentarene uten å lese, og det kan tenkes jeg gjentar det andre har sagt før meg, men…

    Du er tilgitt for å ha betalt inngangspengene fordi du blogger om det, Anniken. Man skal rope ut og informere, right? Og dette er ditt lille fristed på nettet der du kan gjøre det. Egentlig burde man sikkert oppsøke forum der flere møtes og er innom og leser for å spre budskapet, men du har i hvert fall gjort noe.

    Jeg har vært på et par tilsvarende steder selv. Riktignok vet jeg ikke om forholdene var like ille som du skisserer opp her, men…det var ingen tvil om at drivkraften bak prosjektet var vel så mye inntektene kattene genererte, som et idealistisk drøm om å gi mishandlede dyr et fristed.

    Det er ingen tvil om at Big Cats er Big Business, og jeg har selv betalt for å se dem på nært hold.

    Litt i samme ånd vil jeg heve en advarende pekefinger mot alle de som reiser for å jobbe som frivillige på slike prosjekter og sanctuaries der alt er, tilsynelatende, basert på ønske om å gi dyr et godt liv. Inntektene disse prosjektene får av alle de frivillige som vil lufte geparder og gi bavianunger melk på flaske er nok til å helt overskygge det som egentlig burde være det overordnede målet, nemlig at ville dyr i så stor grad som mulig skal få lov til å leve fritt i naturen. Istedet blir det et mål å f.eks. få tak i gepardunger (fordi de er karismatiske trekkplaster) fra ville bestander, og temme dem for å sikre at fremtidige frivillige også skal ha muligheten til å gå tur med geparder… Huff og huff…

    • februar 6, 2011 5:07 am

      Takk for viktig kommentar!

      Ja, man må passe seg, den egentlige fine og idealistiske tanken om å jobbe som frivillig et sted, ja, til og med betale for å få jobbe et sted, for å gjøre gode gjerninger, passe på at dyrene har det bra, for eksempel, den tanken blir ofte altfor naiv, for som alltid er det jo pengene som rår, og da er det som du sier, frivillige kommer for å passe på gepardunger eller tigerunger eller elefantunger, og frivillige er lik penger, og dermed, unger av ville dyr er også lik penger. Trist, men sånn er det.

      Jeg tror nøkkelen ligger i å gjøre ordentlig research først. Jeg vet at det er noen elefantparker som blir hyllet av de samme organisasjonene som slakter tigertempelet, for eksempel, så muligheten for å gjøre noe godt er jo der. Det er bare det at det er så altfor mange muligheter til å gjøre ting verre.

      • februar 6, 2011 11:29 am

        Jeg er enig. Så klart finnes det steder der idealismen fremdeles rår, og som det er forsvarlig og riktig å støtte. Den eneste måten å finne ut om ‘ditt’ utvalgte prosjekt er et av de som fortjener pengene du vil betale, er egentlig å sette seg ned og gjøre egen resarch.

        Helt tilfeldig surfet jeg meg videre til Dagbladet etter at jeg hadde vært innom deg og lest dette innlegget. Der er det en stor artikkel om samme parken. Og heldigvis er i hvert fall mange av kommentarene til artikkelen av oppegående mennesker. Men måten dette prosjektet blir fremstilt i avisen er jo en gedigen salgsannonse. Tenk så mange Thailand-turister som skal klappe tigre nå… *Sukk*

        • februar 6, 2011 2:58 pm

          Ja, det er ganske fælt. De to journalistene er venner av meg og min kjære, og var i tempelet sammen med oss, men viste seg lite villige til å gjøre noe mer research etterpå (enda det var så lite som skulle til, informasjonen er ikke akkurat hemmeligstemplet, for å si det sånn), og det er ille å vite at det er så mange flere som leser den artikkelen enn dette blogginnlegget.

          (I tillegg til at det gjør meg ganske bekymret for journaliststanden i Norges ledende aviser, selvfølgelig. Men det har jeg jo vært en stund.)

          Heldigvis advarer både Lonely Planet og andre reisehåndbøker mot å reise dit, så forhåpentligvis gjør det at noen lar det være likevel.

  12. blackV permalink
    februar 10, 2011 9:35 pm

    Oh horrible! Thank you for this post! I will never visit it.

    Best wishes,
    V

    • februar 11, 2011 3:35 am

      I’m glad you feel that way, I don’t want anyone to visit that temple. Best wishes to you too!

  13. Hanne Mari permalink
    februar 10, 2011 11:14 pm

    Så grusomt. Har lest om dette tempelet tidligere, men bare i typisk pynta artikler der det framgår at «her kan du møte en fantatisk tiger og taaa på dem». Det må ha vært fælt å se dem sånn! Så langt fra det som er naturlig. Jeg har selv vært et sted som er helt annerledes. Harnas Wildlife Foundation i Namibia. Her er det dyra som er i fokus, og menneskene er der for dyra, ikke motsatt.
    Dyr som har blitt mishandla, forlatt eller foreldreløse rehabiliteres og får en ny sjanse. Mange slippes fri igjen, og de som ikke kan det (for eks bavianer som har blitt så vant til mennesker at de ikke klarer seg selv) får leve så bra og nært det naturlige som mulig. Det er et fantastisk sted der man kan jobbe som frivillig tett på natrulige dyr. Man kan feks kose med løver og gå tur med dem i sitt natrulige element. Helt annerledes enn med disse tigerne. Huff, det er ille at det blir sånn noen steder, at det å glede turister kommer langt foran dyras ve og vel. Bra du dokumenterer det så folk kan vite om det!!

    • februar 11, 2011 3:39 am

      Jeg må si at det hørtes ut som et mye bedre sted! Jeg synes jo det er kjempefint om ville dyr også kan få en ny sjanse, dersom livet har vist seg for vanskelig i utgangspunktet. Men da må det være sånn som du beskriver, at det er dyrene som er i sentrum, og ikke pengene man kan tjene på dem. Om jeg noen gang skal til Namibia (og det håper jeg jo at jeg skal), da skal du ikke se bort i fra at jeg vil ta en tur innom dette stedet. Takk for fint innspill!

  14. februar 10, 2011 11:16 pm

    flott innlegg, trist definitivt, men veldig bra at du skrev dette!

    de fleste (meg selv inkludert) er vel sånn «laget» at de syns det ville vært fantastisk å oppleve nærkontakt med disse fantastiske dyrene. men: ingenting ved dette opplegget er naturlig. dyrene ER jo ikke sånn som de oppleves her..

    er det muligheter for å legge ut dette på bloggen min, som et gjesteinnlegg?

    • februar 11, 2011 3:43 am

      Ja, det er jo akkurat det, jeg tror mange «glemmer» bort hvordan disse dyra har det, fordi det er så veldig stas å kunne klappe på et vilt dyr. Jeg gledet meg jo ordentlig selv, så har kjent på den følelsen for å si det sånn.

      Så lenge det kommer tydelig fram at det er jeg som har skrevet det (med link), så må du gjerne bruke det på innlegget på bloggen din! Jeg synes det er viktig at flest mulig får med seg budskapet, så tusen takk for at du vil være med på å spre det!

Trackbacks

  1. Tweets that mention om å kose med mishandlede tigere « min såkalte blogg -- Topsy.com
  2. å bare sitte der og la tiden flyte forbi « min såkalte blogg
  3. Blog awards 2010 – My five cents

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: