Skip to content

en natt i saigon

desember 29, 2010

(For English, scroll down.)

(Dette er en fortsettelse (frittstående sådan) på min beretning fra de to ukene pappa besøkte meg og min kjære i oktober. Vi har allerede kjørt båt på Chao Praya i Bangkok, og vi har opplevd templene i Chiang Mai, både de som byr på magiske øyeblikk, og det ene som viste seg å være et unntak, og vi har vært på tur i jungelen, vandret rundt blant høye trær og grønne slanger. Men det vet dere jo allerede. (Og for dere som kanskje ikke vet, så er det bare å trykke på de røde ordene, da kan du lese om disse opplevelsene i tur og orden. Om du vil.) Men altså, dette er en fortsettelse, vi har forlatt Chiang Mai og Thailand, og setter for første gang våre ben på vietnamesisk jord.)


Jeg velger meg Saigon.

Ja, hvis jeg kan velge, så velger jeg meg Saigon, bare hør på det, smak på det, på ordet altså, navnet, Saigon, det høres så eksotisk ut, det er liksom en kraft over det, noe eventyrlig, og selv om navnet offisielt ble byttet ut for trettifem år siden da kommunistene tok over styre og stell, så velger jeg å fortsette å bruke det, og i følge mine vietnamesiske venner er man fri til å velge, Ho Chi Minh-byen og Saigon er det samme, sier de, si hva du vil, bruk det du vil, og da gjør jeg det, da velger jeg meg Saigon mens jeg synker ned i eventyret.

Ned i millionbyen, millioner av mennesker, millioner av mopeder, herregud så mange mopeder, mopeder lastet med et menneske, med to mennesker, med tre, med kurver fylt av mat, med materialer, med planter. Med kjøleskap. Ja, til og med med kjøleskap, sjåføren fører mopeden med en hånd, og støtter kjøleskapet med den andre, og sånn kjører han, i Saigons gater, midt blant alle de andre mopedene, og det kjennes betryggende at det ikke går så fort, her flyter trafikken sakte, sakte, som en søvnig orm av lys i sikksakk mellom mørke hus.

Og vi skal bare være her en natt, én natt i Saigon, og det er umulig å vite hvor man skal begynne, hva man skal gjøre, hvor man skal gå, en natt i Saigon, og vi lar tilfeldighetene bestemme, en drosje blant mopedene til noe som godt kan være et sentrum, og så vandrer vi i gatene, og mopedene kjører utenom oss når vi krysser fra en side til en annen, så vi gjør det, vi krysser gatene og går litt hit og litt dit, spiser tyrkisk pizza og drikker vietnamesisk kaffe et sted, får servert en drink et annet, og snart er vi slitne, slitne etter reising, vandring, nye inntrykk, og vi finner en ny drosje, ta oss tilbake til hotellet.

Hotellet, ja.

Hotellet der vi har rom nesten på toppen, med store vinduer, stor utsikt, utenfor er et hav av bygninger, mørke bygninger, belyste bygninger, og langt der nede er veiene, og det er sent nå, det er natt, men likevel er den der, den buktende ormen av lys, helt der nede sikksakker den seg gjennom byen, den byen som er Saigon.

———————————–

(IN ENGLISH)

(This is a continuation of my travel stories from the two weeks when my dad visited me and my boyfriend in October. We have already taken a boat on Chao Praya in Bangkok, and we have seen the temples in Chiang Mai, both those who offer magical moments and the one that proved to be an exception, and we’ve been wandering in the jungle, wandering among tall trees and green snakes. But you know that already. (And for those of you who may not know, just click on the red words to read the stories. If you want to.) Anyway, this is a continuation, we have left Chiang Mai and Thailand, and for the first time we set our feet on Vietnamese soil.)

 

I choose Saigon.

Yeah, if I could choose, I’ll choose Saigon, just listen to it, taste it, the word I mean, the name, Saigon, it sounds so exotic, it’s so full of power, but still like a fairytale, and although the name was officially changed some thirty-five years ago when the Communists came to power, I would still choose to continue using it, and according to my Vietnamese friends, I’m free to choose, Ho Chi Minh City and Saigon are the same, they say, say what you want, use whatever you want, and so I do, I choose Saigon, while I descend into the fairytale.

Into the metropolis, millions of people, millions of mopeds, my god so many mopeds, mopeds carrying one person, two persons, three, mopeds loaded with baskets full of food, with materials, with plants. With a refrigerator. Yeah, even with a refrigerator, the driver drives with one hand, while he supports the fridge with the other, and like this he drives in the streets of Saigon, amid all the other mopeds, and it feels reassuring that it doesn’t go so fast, here the traffic flows slowly, slowly, like a sleepy snake of light crawling in zigzag between dark houses.

And we’ll only spend one night here, one night in Saigon, and it seems impossible to know where to begin, what to do, where to go, one night in Saigon, and we let chance decide, we take a taxi to something that may well be a city center, and so we walk in the streets, and the mopeds drive around us when we cross from one side to another, and so we do, we cross the street and walk a little bit here and a little bit there, we eat Turkish pizza and drink Vietnamese coffee at one place, grab a drink at another, and soon we are tired, tired after traveling, after walking, after taking in new impression, and we find a new taxi, please take us back to the hotel.

Yeah, the hotel.

The hotel where we have rooms almost at the top, with large windows, great views, and outside is a sea of buildings, dark buildings, illuminated buildings, and far down is the road, and it’s late now, it’s night, but still it is there, the winding snake of light, far down there it slowly zigzags its way through the city, the city that is Saigon.

Advertisements
3 kommentarer leave one →
  1. Far permalink
    desember 31, 2010 5:25 pm

    Igjen vekker du fine minner! I etterpåklokskapens navn burde vi kanskje lagt inn en dag til i Saigon. Det virket jo som en spennende og litt annerledes by!

    Om vi ikke snakkes i kveld – så takk for det gamle året. Og masse gode ønsker til deg og Lars for 2011!

    Klem, pappa

    • januar 1, 2011 7:15 pm

      Ja, neste gang får vi ta et par netter til 🙂 Ja, takk for det gamle og godt nytt år!

Trackbacks

  1. med lukt av kanel « min såkalte blogg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: