Skip to content

et unntak

desember 4, 2010

For noen dager siden skrev jeg jo at det å rusle rundt i skyggen av en tempelbygning en tidlig morgen nærmest er for magi å regne, og det er det jo, eller, det kan det i hvert fall være, og det er akkurat det, det kan være, og i dag skal det handle om det motsatte, for jeg føler et behov for å presisere at det finnes unntak, ikke alle templer byr på magi en frisk morgen i Chiang Mai.

Selv om du står opp tidlig.

Ja, du står opp tidlig, for det er langt til tempelet, det ligger nemlig på toppen av et fjell 15 kilometer utenfor byen, og for å komme dit må man kjøre taxi, opp opp opp en svingete vei, og du er tidlig ute, men du skjønner fort at du ikke er tidlig nok, foran bilen din er en lang, lang rekke med andre biler, bak deg like så, og du tenker at du blir nok ikke alene der oppe, men du smiler fortsatt, for helt alene er man jo sjelden i Thailand, og noen mennesker ekstra utgjør vel ingen stor forskjell en tidlig morgen i Chiang Mai.

Så er du fremme og du slutter å smile.

Foran deg ser du trappene som leder opp til Wat Phrathat Doi Suthep, eller, du ser det du tror må være trappene, men helt sikker kan du ikke være, for alt du ser er mennesker, mennesker som presser seg sammen og går i sakte tempo, opp opp opp, en buktende slange av menneskekropper, og du har sluttet å smile, men tenker likevel at når du nå har kommet så langt, så må du jo opp du også, så du går et par skritt fremover, og plutselig har du ikke lenger noe valg, slangen beveger seg opp opp opp, og da er det oppover du må gå, du har ikke noe valg, du må følge strømmen.

Til toppen.

Og på toppen er det mulig å puste, men det er også det eneste, det er så mange mennesker, så utrolig mange mennesker, og du vet at utsikten herfra skal være så fin, men alt du ser er andre mennesker som ser, på utsikten, på hverandre, på dansende jenter kledd i folkedrakter og kostymer, på stupaen av gull, og du ser du også, men du ser ikke likevel, du går på automatgir nå, og den eneste tanken du klarer å tenke fullt ut er at du vil ned.

Du er ikke den eneste.

Nei, selvfølgelig er du ikke den eneste, det er fortsatt mange som vil opp, men det er enda flere som vil ned, og det resulterer i to buktende trappeslanger, og det er trangere om plassen, men så lenge du er fokusert, så går det greit, sakte sakte sakte, et trinn, så et til, så mange mennesker etter hverandre, og din eneste mulighet er å følge på, gå når de andre går, stoppe når de stopper, prøve å overse det franske ekteparet bak deg som skal frem, ekteparet som ikke bryr seg om at den lille familien foran deg har stoppet for å kjøpe pølse, nei, ekteparet skal frem, og de skal frem NÅ, og du prøver å overse dem, jeg ser dere ikke, tenker du, der du prøver å stå stille selv om de dytter deg i ryggen, for foran deg står det en familie som handler pølse, og du har ikke noe valg, all plass er brukt opp, du må bare vente.

Så er du nede.

Ja, du er nede, men egentlig er det ingen lettelse, for det er så varmt, så utrolig varmt, sola har klatret og klatret mens du har gått opp og ned, og nå skinner den på asfalten, på biltakene, på menneskene, og nå klarer du bare å tenke at du må vekk, må vekk nå, og en mann med hatt tilbyr deg en kjøretur til en uviss destinasjon, og du takker ja, og så er kjøreturen i gang og en stund er alt bra, du har skygge i ansiktet, vind i håret.

Så stopper bilen.

(Fortsettelse følger.)

———————————-

(IN ENGLISH)

A few days ago, I wrote that to wander around in the shade of a temple building an early morning is a bit magical, and that’s often true, but not always, and I feel a need to clarify this, that there are exceptions, not all temples offer magic on a fresh morning in Chiang Mai.

Even if you get up early.

Yeah, you get up early, cause it’s a long way to the temple, it is in fact located on a mountain 15 kilometers outside of town, and to get there you need a taxi to take you up up up a winding road and you’re early, but you quickly realize that you aren’t early enough, in front of your car is a long, long line of other cars, behind you just the same, and you’re thinking that you will probably not be alone up there, but still you are smiling, cause to be entirely alone in Thailand seldom happens, and a few people more will make no big difference anyway, on an early morning in Chiang Mai.

Then you arrive, and you stop smiling.

Ahead of you, you see the stairs leading up to Wat Phrathat Doi Suthep, or, you see what you believe to be the stairs, but you cannot be sure, cause all you see is people, people squeezing together, walking slowly , up, up up, a snake of human bodies, and you’ve stopped smiling, but you’re still thinking that you have to go up there, when you have come this far, you have to go all the way, so you take a few steps forward, and suddenly you no longer have any choice, the snake is moving up up up, and you have to move with it, no choice, you must go with the flow.

To the top.

And on the top it is possible to breathe, but that’s also the only thing you can do, there are so many people, so very many people, and you know that the view is supposed to be so nice, but all you can see are other people looking, at the view, at each other, at the dancing girls, the stupa of gold, and you can see it all as well, yet you don’t, you’re like a robot now, and the only thought you can think fully is that you want to go back.

You are not the only one.

No, of course you are not the only one, there are still many who want to get up, but it’s even more who want to go down, and this results in two winding snakes, and it is crowded, but as long as you stay focused, you’re okay, slowly slowly slowly, one step, then another one, so many people after another, and your only option is to follow, walk when the others walk, stop when they stop, trying to ignore the French couple behind you, the couple that doesn’t care about the fact that the little family in front of you has stopped to buy sausage, no, this couple is desperate, they’re on their way down, and they don’t want to stop, and you try to ignore them, you try to stand still even if they push you in your back, because in front of you there is a family buying sausage, and you have no choice, there is no room, you just have to wait.

Then you reach the bottom.

Yeah, you reach the bottom, but really there is no relief, because it’s so hot, so incredibly hot, the sun has climbed and climbed as you have walked up and down, and now it shines on the road, the car roofs, the people, and now the only thought you can think is that you need to escape, and when a man with a hat offers you a ride to an unspecified destination, you accept, and so it is that you find yourself on the road again, and for a while everything is all right, you have shade in your face, wind in your hair.

Then the car stops.

(To be continued.)

Reklamer
5 kommentarer leave one →
  1. desember 4, 2010 4:43 pm

    «Så er du fremme og du slutter å smile.»

    Veldig godt beskrevet. Thailand kan være tettpakket. Da jeg var der for noen år siden tror jeg aldri jeg opplevde rolige morgentimer. Jeg er jo skikkelig A-menneske, men har ikke sjanse til å slå thaiene. Riktig god helg:-)

    • desember 4, 2010 5:12 pm

      Tusen takk for hyggelig kommentar!

      Etter et år her i Thailand har jeg funnet ut at det finnes enkelte steder man kan være tilnærmet alene, i hvert fall alene nok til en rolig morgen, men disse er gjerne ganske så bortgjemte, du vet, de «øde» strendene og så videre. Men de aller fleste steder er det komplett umulig (spesielt for en som bare er sånn halvveis a-menneske).

      Riktig god helt til deg også!

  2. Far permalink
    desember 4, 2010 5:47 pm

    Jamen godt beskrevet, Anniken. Jeg følte nesten jeg var der igjen. Men det var jo veldig fint også da – når man har fått det litt på avstand og nesten glemt taxituren gjennom svingene opp og ned. Men mye mennesker var det virkelig. Som sild i tønne nærmest.

Trackbacks

  1. på jungeltur « min såkalte blogg
  2. en natt i saigon « min såkalte blogg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: