Skip to content

den siste festen

oktober 16, 2010

Ett år.

Ja, et helt år har gått siden jeg kom til Bangkok for første gang, siden jeg startet på skolen, siden jeg drakk øl med disse fine menneskene for første gang, et helt år, og selv om jeg skal være her enda ett år til, er det mye som blir forandret nå, for på skolen min begynner det nye studenter hvert halve år, akkurat som gamle studenter er ferdigstuderte hvert halve år, ja, de er ferdige, og de skal hvert til sitt, bort fra skolen, bort fra Bangkok, kanskje til og med bort fra Thailand. Bort fra meg.

Og det er trist.

Det er trist å vite at jeg ikke lenger kommer til å se de samme ansiktene i klasserommet, høre de samme stemmene, latterne, trist å vite at disse fine menneskene ikke lenger er en del av mitt hverdagslige liv, akkurat som jeg ikke lenger er en del av deres, og jeg vet at jeg kommer til å savne det, savne dem, savne de fine menneskene.

Men heldigvis er det sånn at når noe tar slutt, er det også noe som begynner, nye mennesker som kommer, som blir en del av en ny hverdag, og selv om det alltid er noen å savne, er det også alltid noen nye å bli glad i, og dermed blir det som er trist litt fint likevel, trist, men litt fint.

Også er det fint å avslutte med en fin fest, med husets vin og smil og latter, med gode historier, gode mennesker, gode venner, og når avslutningen er fin, er alt fint.

Trist, men fint.

—————————————–

(So. I have promised to start writing in English as well – again –  and of course, that is quite reasonable, since many of my readers don’t understand Norwegian. So here it goes, my English entry of today. Hopefully I’ll keep up the work a bit longer this time.)

One year.

Yeah, one year has passed since I came to Bangkok for the first time, since I started school, since I drank beer with these beautiful people for the first time, a whole year, and although I will be around for one more year, much is changing right now, because at my school, new students start every semester, just like old students finish up, they are leaving with a master degree, leaving Bangkok, Thailand, me.

And that is sad.

It’s sad to know that I’m no longer going to see the same faces in the classroom, hearing the same voices, laughters, sad to know that these beautiful people will no longer be a part of my everyday life, just as I am no longer a part of theirs, and I know I’m going to miss it, miss them.

But fortunately it’s true that when something ends, new things begin, new people will come and form parts of a new everyday life, and although there is always someone to miss, it’s also always someone new to love, and therefore, what is sad is also a bit nice.

And it is also nice with a happy ending, with smiles and laughter and cheap wine, with good stories, good people, good friends, because when the ending is fine, everything is fine.

(I’m gonna miss you like crazy, though.)

Advertisements
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: