Skip to content

jente nummer 43 (og annen elendighet)

oktober 10, 2010

Weeelcooooome siiiir. Weeelcooooome madaaam. Weeelcooooome! Weelcooooome siiiir.

Kjæresten min og jeg har forlatt folkemengden ute i gågaten, det er tidlig natt og vi trenger en pause, vi trenger en pause og vi trenger en drink, og der nede til høyre har vi sett havet, og derfor har vi tatt til høyre, og nå går vi i retning havet i en passasje mellom kvadratiske barer, fire barer, seks barer, åtte, ti, og hver bar har minst ti ansatte, ti par lange ben, ti korte skjørt, ti bare mager, ti stemmer, ti ganger ti stemmer som danner et hylekor, weeelcooooome siiiir, weeelcooooome madaaam, og vi smiler tilbake, smiler og smiler mens vi leter med blikket, der er havet, der er en sofa, to gintonic, vær så snill, vi trenger en drink nå, en drink og en pause.

Et pusterom.

For vi er i Pattaya, og her gjelder det å ta det pusterommet man kan få.

————————————-

To døgn tidligere, første kveld i Pattaya.

Ja, det er første kveld i Pattaya, første kveld i galskapens rike, vi er i gågaten, og vi er omringet av andre mennesker, her er turister som filmer verden med mobilkameraene sine, her er høye menn med armen rundt mindre damer, her er nysminkede transvestitter, nysminkede jenter, nysminkede gutter, her danser langstrakte russere i blankpussede vinduer, her er neonskiltene, og de lyser mot oss, Silver Star A Go Go sier ett, New Living Dolls 1 sier et annet, Don’t Tell Mama sier et tredje, og jeg tenker at jeg ikke vet hvor jeg skal se, hvor jeg skal gå, hvor jeg skal gjøre av meg.

Så vi bare velger et sted.

Ja, vi må bare velge, og vi havner et sted der ølen er billig og jentene små, ja, jentene er så utrolig små og så utrolig mange, en smilende vertinne leder oss til to ledige seter, sitt her, sier hun, og vi gjør som hun sier, vi sitter her med utsikt til et bord der to jenter vrikker litt på seg, to jenter i hvite g-strenger, hvite bikinitopper, de vrikker litt på seg i utakt med musikken, mens de holder seg i hver sin metallstang med den ene hånden, retter på tøystykkene med den andre, akkurat som to andre jenter gjør på bordet bortenfor, og to til bortenfor der igjen, og etter tre minutter er låten over, en låt er over og en ny begynner, to jenter går ned, to nye klatrer opp.

Og jeg får en øl i hånden, og en hånd på låret, sawadee kaaa, sier hun, sawadee kaaa, svarer jeg, hun er så liten og så lettkledd og bærer nummer 43, og akkurat som så mange andre, er hun fra Isaan, den fattigste delen av landet, den delen av landet der nesten alle er risbønder, men ingen tjener nok, der familiene er store, og mange må forlate slektningene sine for å forsørge både seg selv og dem som blir igjen, de reiser vestover, sørover, de tar jobb som drosjesjåfør i Bangkok, som sykepleier i Bangkok, som matselger i Bangkok. Og som barjente i Pattaya, de får jobb på en go-go-bar og kler seg  i små tøystykker og høye hæler, akkurat som jente nummer 43, jente nummer 43 som sier hun trives sånn passe, som savner hjemstedet sitt, familien sin, men som ikke har noe annet valg, når sittetiden er oppbrukt må hun klatre opp på bordet foran oss, da er det hennes tur til å gjøre seg synlig, til å bli sett.

Velkommen til Pattaya, til Thailand, til smilets land.

————————————-

Dagen etter, frokost, aviser, Pattaya Daily News.

Ja, Pattaya Daily News, avisen uten skrupler, den beskriver virkeligheten i en by av samme slag, og virkeligheten er fæl, stygg, vond, i virkelige Pattaya har en barjente forsøkt å ta livet sitt for tredje gang, i virkelige Pattaya har en utlending med ukjent identitet blitt funnet død i veien, i virkelige Pattaya har en nordmann drukket seg i hjel, han er død i leiligheten, og han er død i avisen, med navn, med bilde, med kone, han er død, og livet hans er brettet utover spaltecentimeterne, sånn er virkeligheten i Pattaya, den er fæl, stygg vond.

————————————-

Og jeg vet ikke hvordan jeg skal fortsette.

Jeg vet ikke hvordan det er mulig å fortsette, jeg vet ikke om det er mulig å si noe mer, om det i det hele tatt er nødvendig.

Men jeg vet hvordan jeg vil avslutte, for jeg vil at dere skal bli med til busstasjonen, ja, bli med oss til busstasjonen, for etter tre døgn i Pattaya har vi fått nok, vi vil hjem, og nå står vi på busstasjonen og venter.

Akkurat som et indisk ektepar.

Et fortvilet indisk ektepar, de har tilbragt ti dager i Pattaya og de ser ut som de bare vil sette seg rett ned og gi opp, can you please help us, spør de, kan dere være så snille og hjelpe oss, vi skal til Bangok og vi trenger ro, vi trenger hvile, vi trenger noen fine dager, det eneste vi vil er at ferien vår skal ende godt, her i Pattaya har det vært helt grusomt, de er ikke glade i mennesker her i Pattaya, hjelp oss, vær så snill, vi må vekk fra Pattaya, og vi skal aldri tilbake igjen.

Pattaya no more.

Advertisements
16 kommentarer leave one →
  1. Lars permalink
    oktober 10, 2010 5:19 pm

    En merkelig følelse, denne hjemlengselen tilbake til bkk etter noen få dager i Pattaya. Veldig bra beskrevet

  2. oktober 10, 2010 5:46 pm

    Herlighet, jeg får helt vondt i magen når jeg leser dette kjære Anniken… Håper dere er trygt plantet i Bnagkok igjen og at dere har fått alle inntrykkene litt på avstand!

    • oktober 11, 2010 4:46 am

      Ja, det hjalp allerede da vi var vel plassert på bussen til Bangkok. Godt å få den byen der på avstand! Men inntrykkene, de blir nok hengende igjen en stund.

  3. Gerd permalink
    oktober 10, 2010 6:07 pm

    Så fint du skriver, Anniken! Det er fascinerende å lese, og jeg kan nesten kjenne selv hvor ubehagelig det er.

  4. Jakob permalink
    oktober 11, 2010 12:30 am

    Sjølv om det ikkje var oppløftande innhold så var det veldig interessant lesning. Trur ikkje eg skal til Pattaya med det fyrste. Fekk meg til å hugse Nareas sin bacheloroppgåve.

    • oktober 11, 2010 4:52 am

      Tusen takk, Jakob! Og ja, jeg tenkte også på Nareas sin oppgave da jeg reiste:)
      Jeg tror heller ikke at du skal til Pattaya med det første. Men du kan godt komme til Thailand, da!

    • oktober 11, 2010 7:50 pm

      Bra skildrat Anniken! Pattaya är elände, for sure. Som definitivt är diggare att resa ifrån än att resa till. Men samtidigt – skrämmande fascinerande. Många gråtande själar i gaturna.

      • oktober 12, 2010 11:04 am

        Takk, Nareas 🙂 Ja, det er jo akkurat det, det er fascinerende også, på en ganske syk og skremmende måte. Helt utrolig hvor mange sørgelige skjebner det må være i den byen altså, som du sier, så er det så mange som gråter, og så mange som ser så uendelig triste ut.

  5. Kristin permalink
    oktober 11, 2010 4:45 pm

    En levende beskrivelse på en elendighet som jeg bare kan ane.

    Jeg føler med alle jentene som reiser fra fattige nord……det tragiske er at de blir enda fattigere etter et opphold i Pattaya.

    Mams

    • oktober 12, 2010 11:09 am

      Ja, det er nok sant, så mye rikere blir de i hvert fall ikke, selv om noen heldigvis er heldigere enn andre.

  6. oktober 12, 2010 3:22 am

    incredible pics!

    • oktober 12, 2010 11:11 am

      Thank you so much. They are taken in the crazy walking street of Pattaya, good for photos, but an incredible sad place!

  7. november 1, 2010 4:41 pm

    Liker hvordan du skriver! flink!
    / tuusen takk, så utrolig hyggelig å høre !! 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: