Skip to content

akkurat som en skilpadde

september 14, 2010

Det er når jeg går til skolen, at jeg møter dem.

Dessverre går jeg ikke så ofte til skolen, for det er så varmt og jeg blir svett, selv om det er tidlig om morgenen, og det er for så vidt greit å bli litt svett tidlig om morgenen,  men likevel, når jeg vet at jeg er på vei til et rom fullt av avkjølt luft, og når jeg vet at jeg skal sitte der i tre timer, da foretrekker jeg en svettefri kropp. Derfor tar jeg drosje.

Men altså.

Noen ganger. Noen ganger går jeg til skolen, og det er da jeg møter dem. Skilpaddene.

Nå som jeg vet hvor de holder til, ser jeg dem på lang avstand, som små forhøyninger blant glatte steiner, jeg ser dem på lang avstand, men etter hvert som jeg nærmer meg blir forhøyningene færre, en etter en sklir de ned i vannet, plopp sier det, bare ringene i vannet avslører hvor de har tatt veien, hvor de har rømt.

For de er redde, skilpaddene, de må høre at jeg kommer, merke at jeg kommer, se at jeg kommer, ja, jeg tror de ser at jeg kommer, for jeg har  lest at skilpaddenes synsfelt dekker tre hundre grader og tre hundre grader er bare en seksti graders vinkel unna en hel sirkel, og det må jo bety at skilpadden kan se både frem og til siden, til høyre og venstre på en gang, og er det ikke rart, og i tillegg er de visst følsomme for bevegelser, så jeg er sikker i min sak, de merker at jeg kommer, og de stoler ikke på meg, de er redde og de gjemmer seg i vannet.

Alle, bortsett fra en.

En skilpadde står igjen med ryggen mot vannet, urørlig, kanskje ser han seg om uten å bevege hodet, hva vet jeg, kanskje han ser på meg selv om det ser ut som han ser på noe annet, kanskje han egentlig møter blikket mitt, jeg vet ikke, men jeg vet at han har blitt værende mens alle de andre har flyktet, og jeg syns det er rart, det også, rart, men modig. Av skilpadden, altså.

————————————————–

En helt annen historie.

Det er nemlig tid for litt skryt, ja, jeg syns jeg fortjener litt skryt, ha det bra, jantelov, for i dag tror jeg at jeg er noe, ja, jeg vet at jeg er noe.

Kanskje husker dere hvor redd jeg var i januar? Ja, det var januar, og jeg skulle snart ha min første muntlige presentasjon her i Bangkok, jeg skulle snakke på engelsk foran hele klassen min, og jeg var redd, men jeg tenkte at jeg ikke hadde noe valg, det går ikke an å være så redd for å snakke i forsamlinger resten av livet, tenkte jeg da, mens jeg gjentok Eleanor Roosevelt sin læresetning inni meg om og om igjen. You must do the thing which you think you cannot do.

Syv måneder senere. Fem presentasjoner senere. Ja, fem presentasjoner senere, og jeg er så stolt, for jeg merker at jeg har forandret meg, jeg er ikke redd lenger, nervøs, ja, redd, nei. Hendene skjelver fortsatt litt, men ikke mye, stemmen er stødig, så stødig at jeg tør stole på den, jeg stoler på stemmen min, og den svikter ikke, den bærer, i mer enn 20 fulle minutter, jeg har et manus å støtte meg til, og det går fint, jeg klarer det, jeg klarer det.

Og jeg syns det er modig, det også. Av meg, altså.

Reklamer
10 kommentarer leave one →
  1. september 15, 2010 9:05 pm

    tuuusentakk for det 🙂 så koselig at du følger bloggen min!

    har vært litt for treg med blogginga, men skal prøve å komme mæ opp igjen. sånn at det blir litt oppdateringer på bloggen.

    • september 26, 2010 2:40 pm

      Takk i like måte 🙂 Og jeg er visst litt for treig med blogginga selv, jeg. Jeg håper jeg klarer å bli flinkere, jeg også!

  2. september 16, 2010 1:29 pm

    Hurra! For at du gav janteloven på båten, og tør si at du syns du er flink! Det sysn jeg også at du er 🙂 Også var det så fint skrevet om skilpadden ..! Nydelig 🙂 Takk! Klem på deg

  3. Anna-Lena permalink
    september 16, 2010 4:26 pm

    Hei Anniken, dette var ordentlig hyggelig å lese. Ja, du er modig og ja, så bra det er å gjøre ting man ikke kan. Om og om igjen. Jeg har jo lest bloggen din av og til og likt så godt alle fine bilder fra din alene-reise og fortellingene. Kjempefint.
    Men, kanskje skildpadden var blind.. Nei, jeg tror ikke det likevel, jeg tror den var modig.
    Klem fra Anna-Lena

    • september 26, 2010 2:43 pm

      Tusen takk, Anna-Lena, det var jammen ordentlig hyggelig å lese kommentaren din også! Ja, det er rett og slett skikkelig lærerikt å gjøre ting man ikke kan, og deilig å føle seg litt sterkere, litt tøffere!

  4. Kristin Renslo permalink
    september 17, 2010 2:46 pm

    HURRA for deg og skilpaddene 🙂

    KLEMMM MAMMMMA

  5. onkel og tante på Litenåsen permalink
    september 26, 2010 9:07 am

    Grå og blåsete høstmorgen på sørlandet!
    Sitter i senga på Borgen med kaffe/laptop/gammeldansk og leser fasinerende beskrivelser av skilpadder og brunost! Vi er stolte av deg; du verden for en skriveferdighet!
    Tante Ingerog onkel Hans Kristian
    NB!
    Vi har to brunoster i kjølskapet, men ingen skilpadder!

    • september 26, 2010 2:46 pm

      Vet dere, dette var skikkelig hyggelig å lese, tusen takk for hyggelige ord!

      Og det hørtes neimen ikke så verst ut med en høstmorgen på sørlandet heller, altså, i hvert fall ikke når dere har hele to brunoster å trøste dere med!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: