Skip to content

og så ble verden grønn

august 6, 2010

(La oss reise tilbake til Filippinene. Dette er innlegg nummer ni i serien fra min reise på egenhånd (forrige beretning finner dere her), Samara har reist hjem, jeg har forlatt øylivet, og klatret opp i høyden, nærmere bestemt til Batad, en liten landsby mellom fjellene i fjellkjeden Cordillera.)

Det er så grønt.

Alt sammen.

Grønt.

Mørkegrønt, lysegrønt, flaskegrønt, limegrønt, militærgrønt, ja, nevn en nyanse av grønt, hvilken som helst, og jeg er sikker på at du finner den her, i Batad, i risterrassene, i fjellene, i løvverket på trærne, i naturen, i Batad er naturen grønn, bare det menneskeskapte skiller seg ut, hustak laget av blikk glimter i sølv, noen er malt røde, andre brune, grå steinmurer rammer inn terrassene, lager trinn, skiller dem fra hverandre.

Men her jeg står  ser jeg verken sølv, rødt, brunt eller grått, jeg står på toppen av verden, og alt jeg ser er grønt, og jeg er så glad for at jeg er her, så glad for at jeg dro, så glad for at jeg dro alene, uten guide, alene, tre kvarter i en sidevogn festet på en moped, så alene, oppover en grusvei, oppover oppover, sving etter sving, en time oppover, uten utsikt, bare tretopper å se, visne tretopper, visne farger, brunt, oransje, grått, ja, jeg er glad jeg valgte å gå denne veien, denne kjedelige veien oppover alene, glad jeg valgte å slite litt, for nå, nå kjenner jeg at det var verdt det, nå er alt grønt, og jeg ser og ser og ser, fjell på fjell på fjell, grønt på grønt på grønt.

Og jeg vet det ligger en landsby langt der nede, en time skal det ta å gå, det har jeg lest, og jeg går nedover, følger en sti denne gangen, nedover nedover nedover, av og til åpner det seg hull mellom trærne, hull som fylles av risterrassene, og hver gang jeg får et glimt av dem trekker jeg pusten ekstra langt ned, jeg puster inn og har vanskeligheter for å tro at det jeg ser på ble konstruert for mer enn 2000 år siden, jeg puster ut og tenker at jeg ikke forstår hvor lenge 2000 år er.

Lenge.

Men fortsatt er de her, risterrassene, de følger fjellenes konturer, litt inn her, litt ut der, så i en bue, og det er bratt, brattere og brattere jo høyere opp i fjellsidene, og jeg tenker på arbeidere, på de som har gått her år etter år etter år, på kunnskapen som har blitt videreført fra generasjon til generasjon, og jeg tenker at jeg ikke aner hvor mange generasjoner en gjennomlever i løpet av 2000 år, det er mange, jeg vet det er mange, jeg blir  svimmel av tanken, enda svimlere når jeg tenker på hvor mine forfedre var på den tiden, hva de gjorde, hvordan de hadde det.

Og jeg lurer på hva som vil skje nå.

I fremtiden.

For tidene forandrer seg, samfunnet forandrer seg, levekår forandrer seg, livsstil forandrer seg. Hvor lenge kommer det til å finnes folk i Batad, i denne lille landsbyen der de fleste har sine egne risterrasser å ta seg av, men som må ha andre jobber i tillegg for å få endene til å møtes, hvor lenge kommer det til å bo noen her,  hvor lenge kommer de til å dyrke risen sin, holde terrassene ved like?

Jeg vet ikke.

Ingen vet.

Ennå.

Advertisements
10 kommentarer leave one →
  1. august 9, 2010 12:43 am

    wow that place is incredible!

    • august 9, 2010 10:13 am

      You know, it’s one of the most amazing places I’ve ever been! So if you ever go to the Philippines, make sure you get to spend some time in the mountains of the north.

  2. august 9, 2010 10:22 am

    How amazing…I love those terraced hillsides.

    • august 9, 2010 10:45 am

      Me too. Dreaming of making a longer trip further into the mountains next time… so amazing.

  3. august 9, 2010 10:34 pm

    Jeg liker at Fillipinene historiene kommer som sånne godbiter innimellom =)

  4. august 10, 2010 12:39 am

    Det siste bildet hadde grønnfarger lik de er på Sørøya i Finnmark, når du kjører mot Breivikbotn i slutten av juli. Takk for en god leseropplevelse.

    • august 10, 2010 10:29 am

      Ja, Finnmark har jammen mye fint å by på også. Neste gang jeg er der skal jeg reise til Sørøya for å se om du har rett!

      Så hyggelig at du likte det, det betyr mye!

  5. august 12, 2010 9:34 pm

    Eg elsker reiseskildringane dine, dei er nydelege. Dessutan tenker eg bestandig at du er supertøff som har lagt ut på ein slik tur på eigenhand. Kjærleik!

    • august 14, 2010 7:43 am

      Åh, tusen takk, og så deilig det er å ha deg tilbake! Kjærleik right back at you!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: