Skip to content

rytmiske slag mot glatte kropper

juli 8, 2010

Jeg skvetter.

Ja, jeg skvetter skikkelig, der jeg sitter på en blå plaststol bak en rad med andre blå plaststoler, de som sitter på den raden sitter på første rad, jeg er på andre, men med god utsikt likevel, til den firkantede ringen, jeg ser et blått hjørne og et rødt hjørne, jeg ser to menn kledd i shorts i hjørnenes farger, en i blå, en i rød, i et par minutter har de gått rundt hverandre, berørt de fire hjørnestolpene med hanskene sine, og penetrert luften med løse slag, men nå er det slutt på forberedelsene, mennene er tilbake i hvert sitt hjørne, og det er nå jeg skvetter.

For plutselig overdøver en ringeklokke alt annet i lydbildet, som en alarm, brannalarm, tre ring, innta plassene, så klinging i bjelle, en dommerhånd i været, vi er i gang.

De er i gang.

Bokserne.

Det er søndag kveld,  jeg overværer muay thai for første gang, thaiboksing, og det tar ikke lang tid før jeg er fan, av sporten.

For når jeg sitter her, på den blå plaststolen, føler jeg at det er kunst jeg ser på, det er så vakkert, slagene, sparkene, bevegelsene, det flyter så fint, det er som de danser, utøverne, en voldelig dans, krigsdans, kanskje, og musikk er det også, for til høyre for meg sitter det et lite orkester, her er trommeslagere og en symbal og en som spiller på en såkalt javapipe, fortere og fortere, krigsmusikk for krigere, i ringen blir slagene hardere, sparkene høyere, bevegelsene raskere.

Før alarmen går, tre minutter har passert, tilbake til hjørnene, rist løs, vann og massasje, to minutters hvile, før det er påan igjen, tre minutter fire ganger til, og jo nærmere slutten vi kommer, jo ivrigere blir ropene bak meg, ropene fra tribunen, jeg snur meg og ser mann på mann på mann med hendene i været, de signaliserer at de vil vedde, for selvom gambling er ulovlig i Thailand, er det ingen som bryr seg om litt uskyldig pengespill rundt bokseringen, et sted er det noen som ser gjennom fingrene, i Thailand er det alltid noen som ser gjennom fingrene, og bak meg roper mennene i munnen på hverandre, kanskje har de sett at den rødkledde ligger litt bedre an, så de satser, venter.

De venter, mens utøverne slår, sparker, bruker knær og albuer, i muay thai er det meste lov, så lenge teknikken stemmer, det nytter ikke slå om du ikke gjør det riktig, og poenget kan like gjerne tilfalle den som forsvarer seg, en god blokkering er verdt belønning, det er vakkert å se på, men jeg ser at det gjør vondt, den rødkledde har et stort kjøttsår på ryggen, harde spark fra bare føtter setter sine spor, det ser vondt ut, men han klarer seg, den rødkledde, han klarer seg, for plutselig ligger herr blå på bakken, han er slått ut, han har tapt.

(Baksiden: I den neste kampen veier utøverne 40 kilo og ser ut som barn, de er barn, kanskje ti år, kanskje tolv, tretten, uansett, de er små, men slagene  harde, albuene spisse, og på tribunen når lydnivået nye høyder, armer i været, jubel og pengesatsing, og jeg kjenner at dette er feil, dette er helt feil. Spør du meg.)

——————————————

I jump.

Yes, I jump, I’m sitting on a blue plastic chair, and from my seat I have a great overview, I see the ring formed as a square, I see the blue corner and the red corner, I see two men dressed in shorts in the colours of the corners, one blue, one red, and for a couple of minutes, they have been walking around each other, they have touched the four corner posts with their gloves, and they have penetrated the air with loose strokes, but now the preparations are over, the men are back in their corner, and it is now that I jump.

Because suddenly the sound of a bell drowns all other sounds, it’s like an alarm, a fire alarm, three rings, one two theree, get ready, the judge’s hand in the air, ready set go.

And there they start, the boxers, it’s Sunday evening, and I’m experiencing muay thai for the first time. It doesn’t take long before I’m fan of the sport.

Cause when I’m sitting here on the blue plastic chair, I feel that I’m watching an art, it’s so beautiful, the punches, the kicks, the movements, it flows, it’s like a dance, a violent dance, a war dance, and there is music too, to my right sits a small orchestra, here are drums and cymbals, and one that plays on a so-called Java pipe, faster and faster, war music for fighters in war, the punches get harder, the kicks higher, the moves faster.

Then the alarm sounds, three minutes have passed, back to the corners, shake loose, water and massage, a two-minute rest, before it all starts over again, three minutes, four times more, and the closer we get to the end, the more enthusiastic the shouts from behind me, from the gallery, I turn around, and all I see are men, men with their hands in the air, they’re signaling that they will gamble, because even though gambling is illegal in Thailand, no one cares about a little innocent gambling in the boxing stadium, somewhere someone is looking through their fingers, in Thailand there is always someone looking through their fingers somewhere, and behind me the shouting men bet their money, maybe they have seen that the red is doing slightly better, so they bet, bet and wait.

They wait, while the boxers punch, kick, use their knees and elbows, in muay thai the most is allowed, as long as the technique is correct, it doesn’t matter if you punch as hard as you can if you don’t do it right, and the point can just as easily be given to the man defending himself, because a good block is also worth a reward, and it’s beautiful to look at, but I can see that it hurts, the red has a large flesh wound on his back, the kicks from bare feet have marked him, it looks bad, but he’s doing ok, the red, he’s doing ok, cause suddenly  Mr. Blue is laying on the ground, he is knocked out, he has lost.

(The backside: In the next fight, the boxers weighed 40 kg and looked like children, they were children, maybe ten, maybe twelve, thirteen, anyway, they were small, but their fighting hard, their elbows pointed, and on the gallery, the volume reached new heights, more arms in the air, louder cheering, wilder betting, and I thought that this is uncomfortable, this feels wrong. For me.)

Advertisements
4 kommentarer leave one →
  1. juli 9, 2010 9:49 am

    Enda en gang ble jeg med deg på noe eksotisk og annerledes .. verden er så mangfoldig! Og vi gjør ting på vår vante måte, så vi har godt av å se at verden fungerer andre steder, selv om ting ikke blir gjennomført slik som her på Berget. Så bra at du har hatt en ny og fascinerende opplevelse 🙂 synd at den ble feil på slutten. Dine innlegg ser jeg alltid etter, og gleder meg til! 🙂 Ta vare på deg selv! Klem

    • juli 10, 2010 5:36 am

      Ja, vet du, det er jeg helt enig i, det er så utrolig viktig å utvide horisonten litt, det være seg gjennom reiser eller bøker eller samtaler hjemme, uansett hvordan man gjør det, er det så viktig å forstå at verden fungerer på forskjellig vis på forskjellige steder. Og det kan gjøre meg sint, det innrømmer jeg, sint og oppgitt og frustrert, men det kan også gjøre meg glad, forundret og overrasket, og uansett så lærer jeg litt hver dag, og det kan vel aldri skade.

      Takk igjen for hyggelig kommentar, du gjorde meg glad nå også! 🙂

  2. Kristin permalink
    juli 9, 2010 8:06 pm

    Jøsses sier jeg, boksing , men du har jo alltid hatt et temprament, så boksing er kanskje ikke så galt alikevel. 🙂
    Mamma

    • juli 10, 2010 5:38 am

      Hehe, ja, kanskje jeg skal begynne å bokse selv også!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: