Skip to content

betraktninger fra et jeepneytak

juni 30, 2010

(Det er vel neppe nødvendig å si det, men jeg gjør det likevel, sånn for ordens skyld, at dette er innlegg nummer åtte i serien fra min reise i Filippinene, innlegg nummer åtte fra dag åtte. Det passet jo fint. Og til mamma: Ikke bli redd, en lykkelig slutt venter.)

Ja, hva gjør vi nå, sier jeg og Samara til hverandre, hva gjør vi nå, vi har plukket opp bagasjen på flyplassen i Puerto Princesa, den største byen på øya Palawan, den største innfartsåren til dette paradiset av hvite strender og blått hav, hva gjør vi nå, tenker vi, for dette er etter sigende ikke et sted å bli værende, så vi vil videre, med en gang, helst til den andre siden av øya, til Sabang.

Jeg kan godt kjøre dere dit, jeg, sier tricyclesjåføren vår, sekken min og kofferten til Samara ligger ustøtt på den lille lasterampen bak sidevognen der vi sitter sammenklistret, vi har huket tak i ham utenfor flyplassen, eller, det var vel egentlig omvendt, han huket tak i oss utenfor flyplassen, where are you going, sa han, og nå sitter vi her og blir fraktet fra flyplassen til minibanken til busstasjonen. Men det går ikke noen buss nå, sier han, den har faktisk akkurat gått, men jeg kan godt kjøre dere dit jeg, det vil ikke ta så lang tid, jeg mener det, jeg kan godt gjøre det.

Vi smiler og takker og forklarer at det ikke er nødvendig, det finnes sikkert en mulighet på busstasjonen, sier vi, og det gjør det, for på busstasjonen er det mye som skjer, og det meste dreier seg om en fullastet jeepney, en jeepney der hvert  sete er okkupert, så også hver eneste flik av gulvet, her er det unge og gamle, sekker og kofferter, kurver med frukt og pappesker med kyllinger, ja, med levende kyllinger, her er det treplanker og vanntanker, også er det oss, da. Samara og meg og et engelsk par vi har møtt på veien, vi ser på jeepneyen og vi ser på hverandre og vi ser på bagasjen vår som allerede er plassert på taket.

You sit on the roof, hører vi bak oss, han peker mot stigen, før han griper enda en pappeske med begge hendene og kaster den opp til en ventende mann på taket, miss, you sit on the roof.

Javel, så skal jeg vel sitte på taket da, jeg klatrer etter Samara og klemmer meg ned mellom henne og en lokal reisende, jeg har ryggen mot et fjell av bagasje og bena dinglende over takkanten, bare et ti centimeters rekkverk hindrer meg fra å skli rett ned i asfalten, og jeg klamrer meg fast allerede før vi begynner å kjøre, hvordan skal dette gå, tenker jeg, overlever jeg dette er jeg udødelig, helt sikkert.

Og så kjører vi, det rister og veien er svingete, og tyngdekraften løfter meg fra taket, tyngdekraften dytter meg mot høyre og mot venstre, og for hver dytt holder jeg litt hardere rundt rekkverket, men jeg smiler, jeg smiler, for det er så spennende, så utrygt, så langt fra norsk veivett man kan komme, jeg er redd, men jeg smiler, ler når det går ekstra fort, og jeg ler når vi stopper, og etterhvert blir stoppene hyppigere, folk skal av, bagasje skal av, varer skal av, stoppene blir hyppige, og de reisende blir blidere, og vips har de kuleste guttene funnet frem et lommediskotek bestående av en mobiltelefon med høytalere, og de skrur volumet på maks og synger med, her er Britney Spears og Backstreet Boys, ja, guttene synger med, og vi ler, før vi ristes i gang igjen, boybandtonene overdøves av jeepneystøy, to og en halv time har gått, om en halvtime er vi fremme, det kommer til å gå bra, tenker jeg, mens jeg strammer grepet om jernstanga enda litt til, det kommer til å gå bra.

(Og det gjorde det, det gikk bra, etter nøyaktig tre timer klatret vi ned stigen fra jeepneytaket og så ut mot hvit strand, grønne palmer, blått hav, grønne fjell. Mer om det senere.)

—————————————–

(I guess it’s hardly necessary to say, but I do it anyway, just to make it clear, that this is post number eight in the series from my trip in the Philippines. And mom: don’t panic, it’s a happy ending waiting for you.)

So, what do we do now, me and Samara say to each other, what do we do now, we’ve picked up our luggage at the airport in Puerto Princesa, the largest city on the island of Palawan, the largest entry point to this paradise of white beaches and blue sea, what do we do now, we think, for this is said not to be a place to spend too much time, so we will go further, immediately, preferably to the other side of the island, to Sabang.

I can drive you there, the tricycle-driver says, my backpack and Samara’s suitcase are placed on the small storage tray behind the sidecar, in which we sit glued together by sweat, we got hold on him outside the airport, or I guess it happened the opposite way, he got hold of us outside the airport, where are you going, he said, and now we are sitting here, while he is driving us from the airport to the ATM machine to the bus station. But there is no bus going now, he says, in fact you have just missed it, but I can drive you there, it will not take so long, I mean it, I can drive you there.

We smile and thank him and explain that it is not necessary, there is probably a possibility waiting for us at the bus station, and it is, because at the bus station there is a lot going on, and it mostly revolves around a fully loaded jeepney, a jeepney where every seat is occupied, so also every corner of the floor, here are both young and old people, sacks and suitcases, baskets of fruit and cardboard boxes containing chickens, live chickens, and there are wooden planks and water tanks, and it is us. Samara and myself and an English couple we have met on the way, and we look at the jeepney and we look at each other and we look at our luggage, which is already on the roof.

You sit on the roof, we hear from behind, and when we turn around, we see a guy pointing at the ladder, he points, before he grabs another cardboard box with both hands and throws it up to a man waiting on the roof, miss, you sit on the roof.

Okay, I guess I’ll sit on the roof then, I’m thinking, while I’m climbing after Samara and placing myself between her and a local traveler, my back is leaning on a mountain of luggage and my legs are dangling from the roof, just a ten centimeters railing prevents me from slipping straight down into the pavement, I’m scared even before we start to drive, how will this end, I’m thinking, how will this go, if I survive this, I’m definitely immortal.

And so we drive, the jeepney shakes and the road is winding, and gravity lifts me from the roof, gravity pushes me to the right and to the left, and with each push I hold a little bit harder around the railing, but I smile, I smile, because it is exciting too, so unsafe, I’m afraid, but I smile, I even laugh when it goes fast, and I laugh when we stop, and eventually the stops become more frequent, people are leaving, luggage is taken down, yeah, the stops become more frequent, and the travelers look happier, and suddenly the coolest guys have taken out a pocket disco consisting of a mobile phone with speakers, and they turn the volume on max and sing a long, it’s Britney Spears and Backstreet Boys, and the boys sing a long, and we laugh, before the jeepney starts again, the tones of the boy-band are drowned in noise from the car, two and a half hours have passed, and in about half an hour more, we will be there, in Sabang, this is going end happily, I’m thinking, while I tighten the grip around the railing once more, it’s going to be a happy ending.

(And so it was, it was a happy ending consisting of white sand, green palm trees, blue sea. More on that later.)

Advertisements
6 kommentarer leave one →
  1. juli 1, 2010 11:27 am

    Gudhjelpe, som du kan skrive! (har jeg sagt det før) Takk og takk, for at du tar meg med på disse reisene dine! Herlighet, jeg klamret meg fast her, mens jeg leste og grøsset over å sitte på taket! Og kjente på det boblende vanviddet som får en til å fnise og le, fordi det er så langt fra hva man normalt ville gjøre, det kjennes helt sprøtt og man må bare smile, må bare le .. Det er en helt annen verden 🙂 Sender deg gode tanker der du er, delta og opplev, og ha det godt! klem på deg

    • juli 1, 2010 5:31 pm

      Tusentusen takk, igjen, enda en gang har du gjort meg veldig, veldig glad. Det er så deilig å vite at det jeg skriver når frem til noen, at du blir med meg på reisen, at du nyter det. Tusen takk for at du forteller meg det! Og håper jeg ikke skuffer deg senere! Sender deg gode tanker tilbake, jeg! 🙂

  2. juli 4, 2010 1:53 am

    Åh, jeg elsker alt med det. Teksten, stemningen, bildene. Takk! Jeg vil reise.

    • juli 8, 2010 2:00 pm

      Tusen takk! Så fint jeg klarer å inspirere til reiselyst, det liker jeg!

  3. Kristin permalink
    juli 4, 2010 10:12 pm

    Jeg så heldigvis setningen som var beregnet på meg ; at turen har en lykkelig slutt. Men det er godt jeg ikke har visst alt hva du har opplevd og gjort , men bevares det har da vært og er utrolig spennende å gøy å lese » dagene » dine.

    Jeepneyen…en artig sak å kjøre med…men dog ikke helt ufarlig.

    Spent på resten av historien.

    🙂 Mamma

    • juli 8, 2010 2:01 pm

      Hehe, nei, det er ikke alt du trenger å vite, i hvert fall ikke akkurat når det skjer! Resten av historien kommer, om enn litt sakte.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: