Skip to content

slutten på ensomheten

juni 19, 2010

(Dette er innlegg nummer syv i serien fra min reise i Filippinene. Jeg beklager at det går så sakte framover, det er bare det at jeg er tilbake i Thailand nå, tilbake til skole og skolearbeid, det er så mye å gjøre, så mye å tenke på, så mange setninger å konstruere, så mange ord fyller hodet mitt, og jeg har nesten ikke plass til de ordene som ikke handler om politikk og foreningen for de sørøstasiatiske nasjonene og styreformer og eldgammel sivilisasjon, nesten ikke, men jeg tror jeg har funnet fram til noen nå, så jeg prøver. Okei?)

Så jeg har løyet for dere.

I hvert fall litt, en hvit løgn, kanskje, for selv om denne reisen skulle være mitt forsøk på å finne tilbake til kunsten å være alene, så var jeg ikke alene hele tiden, to tredjedeler av turen, ja, men ikke hele tiden, for tidlig om morgenen den åttende dagen møtte jeg Samara på flyplassen i Manila, og sammen reiste vi til Palawan, og det skal det handle mer om senere, Palawan, mener jeg, Palawan med hvit sand, blått hav, grønne palmer, men først, først må det handle om det å bytte ut ensomhet med konstant sosialt samvær.

Det er det det skal handle om nå.

Om hvordan det var å gå fra én til å bli to, fra alene til sammen, og jeg kan fortelle dere at det var deilig, morsomt, fint. Deilig å møte nye steder sammen, deilig å slippe unna alle spørsmålene, where is your husband, why are you traveling alone, deilig å være to til å forstå. Morsomt å ha en å le sammen med, av hendelser, folk, menyer og skilt, fint å ha en å dele med.

Dele opplevelser.

Ja, det var både deilig, morsomt og fint å bli til to, etter en uke alene var det godt med selskap, med reisefølge, med en venn.

(Så Samara, denne er til deg.)

————————————–

(This is post number seven in the series from my travels in the Philippines. I’m sorry it has taken me a while, it’s just that I’m back in Thailand now, back to school, back to schoolwork, and there is so much to do, so much to think about, so many sentences to construct, and my head is filled with words, but the wrong words, I have almost no room for the words that is not about politics and the Association for Southeast Asian Nations and decentralization and ancient civilization, almost, but I think I have found some now, so I’ll try. Okay?)

So I lied to you.

At least a small lie, a white one, maybe, because even though this trip should be my attempt to learn how to be alone all over again, I was not alone all the time, two-thirds of the time, yes, but not all the time.

Because on the morning of the eighth day I met Samara at the airport in Manila, and together we went to Palawan, I’ll tell you more about that later, Palawan, I mean, Palawan with white sand, blue sea, green palms, but first, first, I have to tell you about replacing loneliness with constant socializing.

About how it was to go from one to two, from alone to together, and I can tell you that it was great, fun, wonderful. Great to meet new places together, great to escape all the questions, the «where is your husband» and «why are you alone», great to be two to understand everything.Fun to have someone to laugh with, of events, people, menus and signs. Wonderful to have someone to share with.

Share experiences, share the world.

Yeah, it was great, fun and wonderful to go from one to two, after a week in loneliness it felt good with company, with a travel companion, with a friend.

(So Samara, this one is for you.)

Reklamer
6 kommentarer leave one →
  1. juni 19, 2010 1:35 pm

    Jeg gleder meg over hvert innlegg fra deg 🙂 Du skriver godt og tar meg med på reisen din! Du er mine øyne et sted hvor jeg ikke har vært før, du formidler skikker, bygninger, steder, mennesker og stemninger, og på den måten blir jeg med deg på din reise … på den måten har du ikke vært alene 🙂 slik sett har du hatt meg som reisefølge selv når du var alene 🙂 Klem!

    • juni 19, 2010 2:51 pm

      Vet du, du gjør meg så glad! Jeg er veldig glad for å ha deg som reisefølge, det er helt sikkert! Tusen takk!

  2. Kristin permalink
    juni 23, 2010 10:17 pm

    🙂 Hei igjen , gleder meg til å høre om Palawan og hva du opplevde der. Fint å treffe en venn etter dager alene.
    Hvor bra denne reisen har vært 🙂
    🙂 Mams

    • juni 30, 2010 5:44 pm

      ja, det har jammen vært en bra reise, deilig å tenke tilbake på nå midt i alt skolestress!

  3. juni 28, 2010 5:42 pm

    aww.. takk for kommentar. flotte bilder du har! Ja, elsker philippinene!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: