Skip to content

på utstilling

juni 10, 2010

(Dette er historie nummer seks fra min reise i Filippinene, og kan sees som en frittstående fortsettelse fra innlegget ved navn En natt i en by av spøkelser. Det er dag seks, og jeg har ennå ikke forlatt den katolske byen Taal.)

Det er ikke mange utlendinger i Taal, ingen vestlige, i hvert fall, det er ingen som ligner på meg, jeg er hvit i huden og jeg skiller meg ut, der jeg rusler i gatene, jeg skiller meg ut, og derfor stirrer de på meg, de lokale, de stirrer og peker og ler, og roper, selvfølgelig, hello, where are you going, roper de, og når jeg svarer at jeg ikke er på vei noe sted, at jeg bare rusler gatelangs, titter på verden, da stirrer de som om de ønsker å borre hull i meg, så rar hun er, tenker de nok, så rar hun er.

Hello, where are you going, roper en av de tre gamle mennene i veikanten, og denne gangen sier jeg at jeg er på jakt etter noe å drikke, et sted å sette meg ned litt, og da blir de ivrige, de tre gamle mennene, you go there, sier de og peker, just up there, on the corner, og jeg gjør som de sier, jeg fortsetter til første hjørne, til en liten kiosk uten sitteplasser, she wants to sit down, roper en av de gamle mennene opp til brusselgeren, og hun smiler, nikker og finner en brus og en bruskasse.

Noe å drikke, og noe å sitte på.

Hello, what are you doing here, sier en liten dame smilende, jeg har gått videre nå, til en internettkafé, jeg vil lese ord fra Norge og sende noen tilbake, men det er ikke lett, for bak skulderen min står en dame med et bredt smil og en evig flom av spørsmål, hello, what are you doing, where are you from, sier hun, og how long are you staying in Taal og why are you traveling alone?

Så i stedet for å kommunisere med Norge, forteller jeg min historie til denne lille damen, hun klarer ikke sitte stille nå, hun henter hatten sin, hun vil ut.

Kom, nå går vi på marked, sier hun til meg, javel, svarer jeg, hva skal vi der, jeg skal se på noen kjoler, sier hun, ja, også vil jeg vise deg fram til venninnene mine, jeg har en venninne som jobber i en stor systue, og en annen en som jobber i en mindre en, kom, nå går vi på marked. Javel, svarer jeg.

Så går vi på marked.

Hun med et bredt smil og sin arm i min, jeg med et litt mindre smil og en litt mindre selvsikker gange, for  jeg klarer ikke kvitte meg med tanken om at dette er rart, dette er skikkelig rart.

Men så er det jo koselig også, å bli tatt så godt i mot, så godt vare på. Fremmed vennskap i en fremmed by.

————————————–

(So, I’m sorry I got out of the habit of translating my blog posts. I’ll try to be better at that, and I’m starting right now. This post is number six in a collection of my stories from the Philippines, but you can enjoy it fully without reading the other five. Good for you, since they are only available in Norwegian. (You can always use google’s translator, of course.)

The only thing you probably should know, is that this story takes place in the catholic town Taal, two ours south-west of Manila.)

There are not many foreigners in Taal, at least no westerners, there is no one who looks like me, and as I wander the streets, I stand out from the rest, I stand out from the rest, so they stare at me, the locals, they stare and point and laugh, before talking to me, hello, where are you going, they say, and when I reply that I’m not going anywhere in particular, that I’m just wandering the streets, then they stare at me even more, while they probably think that I’m the weirdest thing they have seen, ever.

Hello, where are you going, says one of the three old men on the side of the road, and this time I say that I’m looking for something to drink, a place to sit down a little, and the man turns more eagerly, he starts pointing and smiling even wider, you go there, he says, just up there, on the corner, and I do as he says, I follow the road to the corner, and find a little kiosk, a kiosk with no seats, no place to rest, but the old man on the road side knows what do do, she wants two sit down, he yells from his bench, and the vendor also knows what to do, she nods and smiles and hands me a soda and a box made of plastic. Something to drink and something to sit on.

Hello, what are you doing here, a small woman says, I’ve moved on now, I’m at an internet cafe, planning to read words from Norway and send some back home, but it’s not easy, because behind my shoulder is a small woman standing, a small woman with a wide smile and a flood of questions, hello, what are you doing, where are you from, she asks, and how long are you staying in Taal and why are you traveling alone?

So I give up, and instead of communicating with Norway, I tell my story to this little lady, and she cannot sit still now, she’s walking around the room, she’s putting on her hat, she wants to go out.

Come on, now we go to the market, she says, okay, I answer, and why are we going there, I’ll look at some dresses, she says, okay, I answer, and then I want to show you to my friends, I have a friend who works in a large sewing shop, and another one who works in a smaller one, come on, now we go the market. Okay, I answer.

So we go the market.

She with a wide smile and her arm in mine, me with a smile not so big, because I can’t get rid of the thought that this is strange, this is really strange.

But then it’s nice too, to be taken care of, being met with open arms.

Unfamiliar friendship in an unfamiliar city.

Reklamer
8 kommentarer leave one →
  1. juni 10, 2010 7:32 pm

    Great images! thanks for sharing them with us

  2. Per Ove permalink
    juni 10, 2010 8:22 pm

    Bildene dine er fortellende og gode og underbygger historien. Bilder av mennesker.

    Jeg gikk gjennom mange av mine gamle bilder her en dag. De jeg hadde tatt av steder, fin natur og det som i fotograferingsøyeblikket fortonte seg som et spennende motiv er nå uten interesse.

    Det er bilder av mennesker som teller. Det er de som viser livet.

    Og så skriver du så bra:-)

    • juni 11, 2010 8:29 am

      Tusen takk!

      Vet du, jeg liker aller best serier av bilder som gir en følelse av en slags helhet, jeg vil se hvordan stedet ser ut, natur og bebyggelse og detaljer, og jeg vil se menneskene som lever der, jeg vil se dem i sitt vante miljø, jeg vil se hva de gjør, helst uten at de ser hva jeg gjør, helst uten noen form for oppstilling.

      Bare synd det skal være så vanskelig å få til, men det blir sagt at øvelse gjør mester, så jeg øver meg så godt jeg kan. Og da hjelper det på med hyggelige kommentarer fra sånne som deg!

  3. kristin renslo permalink
    juni 11, 2010 2:06 pm

    Herlig fortelling , herlige bilder – for en tur du har hatt !!!!!!

    Jeg ser deg for meg når du forteller om damen som tar deg med på marked , så gøy.

    🙂 M

    • juni 12, 2010 6:02 am

      Takktakktakk, ja, det var litt av en tur, det er helt sikkert!

  4. juni 19, 2010 12:02 pm

    DU er brillefin, du!!
    stor klem fra røde-kaat 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: