Skip to content

en natt i en by av spøkelser

juni 6, 2010

(Dette er en fortsettelse fra forrige innlegg, Der alle veier springer ut fra katedralen. Det er fortsatt dag fem, og jeg går min første natt i byen Taal i Filippinene i møte.)

Jeg husker det nå, hva naboen min ved innsøen Taal hadde fortalt meg før jeg reiste videre, før jeg reiste hit, jeg husker det nå når jeg ligger i sengen min, med utsikt til den store katedralen, skal du til Taal, hadde han sagt, og jeg hadde svart ja, for det skulle jeg jo, og da hadde han fortsatt å snakke,  jeg elsker den byen, hadde han sagt, jeg elsker både arkitekturen og menneskene og den store katedralen og vet du hvor du skal bo? Jeg visste ikke det, men hadde likevel en plan, for jeg hadde lest om et lite gjestehus rett ved et torg, så jeg fortalte det til naboen min, jeg tror det skal være et lite gjestehus ved torget, sa jeg, og da nikket han, smilte, snakket videre, raskere nå. Jeg liker det gjestehuset godt, sa han, det er det koseligste stedet i byen, og det er en veldig spennende by, skjønner du, for det er så mange spøkelser der, det er en gammel by, vet du, så spøkelser er det mange av.

Ja, det var det han hadde sagt, jeg husker det nå når jeg ligger i sengen min, jeg er i en by av spøkelser, det er mørkt og det er varmt og den eneste lyden jeg hører er viften på veggen, for den suser mens den flytter den varme luften rundt i rommet, noen ganger blir susingen overdøvet av en bil på hovedveien, men det er sent, så det skjer ikke så ofte, det er sent, og jeg føler meg ensom og alene og redd.

Redd.

Ja, jeg er redd, og jeg tenker på spøkelsene naboen min fortalte meg om, og jeg tenker at jeg aldri har sett et spøkelse, men om det er et sted jeg kommer til å se ett, så er det nok her, i dette gamle gjestehuset, det stammer jo fra kolonitiden, og gud vet hva som har foregått her, på dette rommet, og hva var det, jeg hysjer på tankene mine og lytter, men jeg hører bare suset fra viften.

Jeg er redd, og jeg tenker på at jeg er helt alene, ikke bare alene i sengen, alene i rommet, men helt alene i hele bygget, jeg er eneste gjest, og resepsjonisten gikk hjem klokka ni, og klokka ni ble portene låst med hengelås, og jeg tenker at jeg er helt alene og innelåst i et gammelt gjestehus i en by full av spøkelser, og hva skjer hvis det begynner å brenne, tenker jeg, eller hva om noen bryter seg inn, om noen kommer inn av vinduet mitt, hva skjer da, hva gjør jeg da.

Ja, jeg er redd, og jeg beholder nattbordslampen på, og når jeg ser på mobiltelefonen min for å finne ut hva klokka er, har den slått seg av, batteriet er tomt, og laderen passer ikke inn i stikkontakten, og jeg får panikk, jeg må vite hva klokka er, jeg må, men så husker jeg på kameraet mitt, kameraet har også klokke, så jeg finner fram det i stedet og ser at den er 02:33.

Jeg er redd, selv om jeg vet at det er tullete, jeg vet at om det er spøkelser her så vil de ikke vise seg for meg, det har de aldri gjort, så det er ingen grunn til at de skal begynne med det akkurat nå, jeg vet at sjansen for at det skal begynne å brenne er liten, sjansen for innbrudd like så, jeg vet at jeg er irrasjonell og tåpelig, at jeg antakelig vil le av det hele når solen viser seg i glimt mellom husveggene, jeg vet at jeg er tullete, men vissheten gjør meg ikke smartere, for klokken blir tre og fire og fem uten at jeg slapper av, uten at jeg slukker nattbordslampen og lar lyder være lyder.

——————————-

Fire timer senere. Jeg sovnet visst til slutt, for siste gang jeg så på klokka var den fem over fem, og nå er den kvart over ni, det er morgen og sola klatrer oppover himmelen, og ute i gatene er det mennesker, ikke spøkelser, og jeg snur meg i sengen mens jeg smiler for meg selv, av meg selv, for ganske riktig, nattens redsel har forsvunnet med mørket, det er morgen og jeg er ikke redd lenger, nå tenker jeg at jeg må slutte å være så tåpelig, så jeg bestemmer meg for å utfordre meg selv.

Nede i resepsjonen ber jeg om å få bli en natt til.

Reklamer
10 kommentarer leave one →
  1. juni 6, 2010 5:34 pm

    Where’s this??? Looks like an amazing place to be!

    • juni 6, 2010 6:31 pm

      It’s in a small town in the Philippines, called Taal. And the room is in a guesthouse called Casa Punzalan. It was a great place during daytime, but quite scary at nighttime.

      From now on i’ll be better at remembering translating my entries, i promise 🙂

  2. Far permalink
    juni 6, 2010 7:15 pm

    Hei Anniken

    Virkelig fint å lese reiseberetningene dine. Og se på bildene. Det må ha vært utrolig spennende det hele. Uff, synes synd på deg da jeg leste om natten på gjestehuset. Men det var jo ikke verre enn at du var klar for en natt til. Så du er jo tøff da. Virkelig.

    Klem fra pappa

    • juni 7, 2010 3:32 pm

      Heihei! Det er jammen bra du syns det er stas å følge med, ettersom jeg syns det er stas å fortelle i dette formatet! Ja, den natten der var ikke noe særlig, men neste natt sov jeg godt og lenge, så det gikk jo bra til slutt! Jeg syns også jeg er ganske tøff! Klem tilbake.

  3. juni 6, 2010 7:16 pm

    It looks so cool there. I’d love the go to the Philippines (:

    • juni 7, 2010 3:33 pm

      I absolutely recommend it, it’s such a nice country, and quite affordable as well.

  4. Kristin permalink
    juni 8, 2010 9:01 pm

    🙂
    Nå er jeg tilbake fra en ferie uten pc og det er gøy å lese om reisen din videre. Byen Taal vil jeg gjerne besøke den ser og høres så spennende ut , natten i dette spesielle gjestehuset hørtes nesten litt for utfordrene ut men du tok det på strak arm og ble en natt til. Jeg kan berolige deg med at jeg hører lyder på hytta når jeg er alene. Så til byen Taal vil jeg gjerne ha selskap – jeg er ikke like tøff som deg.
    🙂 klem mamma

    • juni 10, 2010 10:46 am

      Si ikke det, du, jeg tror nok du hadde klart deg helt fint, jeg.

  5. juni 9, 2010 10:08 am

    Å for en natt! Noen ganger løper følelsene av med en så man ikke får tatt seg sammen! Særlig ikke på natta, når man ikke vet hva klokka er 🙂 Du skriver fabelaktig, og jeg sluker innleggene dine! Gleder meg til mer, mer! Tøffing, som utfordrer redselen din og blir ei natt til. Og som reiser slik alene – jeg drømmer om det, men våger det aldri. Så må jeg heller finne en venn som vil reise med på en fin tur, da … en gang. Reise vil jeg gjerne 🙂 Så vakkert Philipinene er, god tur videre. Klem på deg!

    • juni 10, 2010 10:51 am

      Ja, jeg vet, det er egentlig helt utrolig hvordan tankene løper løpsk, også er det helt umulig å hente dem inn igjen. Men det gikk jo bra til slutt 🙂

      Tusen takk for hyggelige ord, da blir jeg glad! Mer skal bli, det bare tar litt tid nå om dagen, du får bære med meg.

      Vet du, jeg trodde ikke jeg våget å reise alene jeg heller, men så gjorde jeg det bare, og det gikk veldig fint, så jeg anbefaler virkelig å prøve det. Men det er selvfølgelig supert å reise med følge også! Og Filippinene er vakkert, det er helt sikkert!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: