Skip to content

la oss tenke på noe hyggelig

mai 31, 2010

Noen ganger blir jeg rett og slett lei meg når jeg ser hva som skjer rundt om i verden, i dag, for eksempel, når Israel gikk til militært angrep på sivile aktivister, da ble jeg både lei meg og sint, ja, jeg er sint fortsatt, og når jeg er sint, er det ikke godt å si hva jeg lirer av meg, så i dag velger jeg heller å la være, jeg lar være å lire av meg noe om Israel, jeg lar verden være verden og velger å fokusere på noe hyggelig i stedet, jeg velger å fortsette min beretning fra en reise i ensomhet.

(En fortsettelse fra innlegget Et godt sted for ensomhet.)

Det er fortsatt dag tre på min reise i Filippinene, det er dag tre og jeg har rukket å nyte noen rolige timer på dette stedet ved innsjøen Taal, dette stedet som er skapt for rolige dager, for ensomhet, for alenetid, jeg har sett på utsikten, jeg har lest, jeg har skrevet, men nå vil jeg røre litt på meg, jeg vil bevege meg, utforske. Jeg kommer ikke langt.

Nei, jeg kommer ikke langt i det hele tatt, for bare et par hus bortenfor mitt tildelte rom sitter Joe, han har solbriller på og et glass i hendene, kom og sett deg ned, du også, sier han, vil du ha noe å drikke, ja takk, svarer jeg, jeg tar det samme som deg, jeg tror det er cola, men det viser seg at det er mer rom, rom og cola med isbiter, det er ennå tidlig på dagen og det smaker godt.

Og det viser seg at det ikke er den første formiddagen Joe har sittet som dette, nei, det er nemlig han som er innehaveren av Taal Lake Yacht Club, stedet der jeg nå har funnet roen, og når han ikke har annet å ta seg til, båter å seile, for eksempel, eller turgrupper å følge til toppen av vulkanen, ja, når han ikke har annet å ta seg til, da liker han å sitte her, på verandaen, med et kaldt glass, fullt glass.

Flaks for meg.

For Joe tilhører kategorien gode mennesker, han skravler og smiler, skravler og ler, og snart har han invitert meg på middag, vil du spise sammen med oss, spør han, vi har kjøtt og poteter og gulrøtter, vil du ikke spise sammen med oss, og jeg nikker, smiler, takker, jo, det er klart jeg vil spise sammen med dere.

Så blir det sånn, jeg kommer tilbake klokken sju, jeg nyter kjøtt og poteter og gulrøtter, jeg nyter mango og øl, jeg nyter filippinsk selskap, filippinsk gjestfrihet.

Og tenker at sånn som dette burde flere være, ja, flere burde være som Joe.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: