Skip to content

et godt sted for ensomhet

mai 27, 2010

(En fortsettelse fra innlegget På ensom vandring i Manila.)

Jeg merker det med en gang.

Jeg merker det, men jeg vet ikke hvorfor det er så tydelig, kanskje har det noe med lufta å gjøre, for første gang på lenge fylles lungene mine med noe annet enn eksos hver gang jeg trekker pusten, lufta føles lettere, friskere, kanskje er det dét som gjør det, dét, eller kanskje det er stillheten, det er så stille her, kanskje er det stillheten, eller en kombinasjon, jeg vet ikke, kanskje er det noe helt annet, men uansett merker jeg det med en gang, i det øyeblikket jeg kryper ut fra sidevognen som er koblet til motorsykkelen til sjåføren som nå skal ha ti pesos for å ha fraktet meg den siste kilometeren på dagens reise, i det jeg dytter sekken min ut på bakken for så å klatre etter selv, merker jeg det, det er helt tydelig, nærmest åpenbart.

Det er dag tre på min reise i Filippinene, og jeg har kommet til et sted skapt for rolige dager, et sted skapt for ensomhet, alenetid, jeg har kommet til innsjøen Taal, og jeg vet at jeg har kommet riktig.

Så jeg tar med meg sekken min, og får et rom med utsikt, jeg ser grønne trær og blått vann, blått og litt gult, for algene er gule, gulgrønne, fra leiligheten ser jeg grønt, blått, gult, og jeg nyter fargene, utsikten, stillheten, for det er fortsatt stille, jeg ser mennesker, men de lager ingen lyd, og om de gjør det, så hører jeg dem ikke, jeg hører bare bølgene, små bølgeskvulp av og til, og noen fugler.

Og jeg ser vulkanen.

Den lille vulkanen i midten av innsjøen, innsjøen som også blir sagt å være et krater, et stort krater dekket med vann, jeg vet ikke om det stemmer, men jeg ser den lille vulkanen og tenker at jorda under meg kanskje beveger på seg akkurat nå, bare litt, ørlite, jordskjelv så små at menneskelige sanser ikke kan oppfatte dem, jeg vet ikke om det er sånn, men jeg tenker at kanskje, kanskje, og disse tankene gjør at jeg føler meg som en liten brikke i et stort spill, et spill der bare verden vet hva verden vil.

Og det føles godt, å være alene på et sted som dette. Alene, men samtidig del av noe større.

Advertisements
7 kommentarer leave one →
  1. mai 27, 2010 2:51 pm

    Veldig vakkert – lever meg helt inn i det du maler med dine ord 🙂 Mens jeg leste, hørte jeg bølgene og så vulkanen du beskrev … 🙂 Godt skrevet!

  2. Kristin permalink
    mai 27, 2010 8:36 pm

    :)Nydelige bilder og fin tekst . Jeg blir helt betatt av det du skriver , hva med en bok 🙂

    🙂 🙂 Kristin

  3. mai 28, 2010 7:31 am

    Takk, mamma! Ja, kanskje en bok får være neste prosjekt, hvem vet.

  4. juni 1, 2010 7:18 am

    For et fantastisk landskap! Fint at du er våre øyne der ute!

    • juni 1, 2010 5:29 pm

      Ja, ikke sant det er vakkert, Jakob? Og takk for at du følger med på hva jeg har å fortelle fra mine reiser her nede!

Trackbacks

  1. abc, sånn var det (2010, altså) « min såkalte blogg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: