Skip to content

en annen slags pustepause

april 1, 2010

Det er fint å komme seg opp i høyden også. Spesielt om kvelden, når det er mørkt, når månen har byttet plass med solen, og henger der oppe sammen med stjernene.

Da er det fint å reise oppover.

I hotellbygget Banyan Tree, avdeling Bangkok, for eksempel. Bygget er på langt nær det høyeste i Thailand, de 61 etasjene blir få i forhold til de 88 som utgjør skyskraperen Bayoke Sky, men det gjør ingenting, ingenting i det hele tatt.

For 61 etasjer er høyt nok.

Høyt nok til at det suger i magen når heisdørene lukker seg bak meg, når jeg går opp de påfølgende trappetrinnene, når jeg åpner den siste døra.

Når jeg ser Bangkoks nattelys som små prikker langt der nede, som flekker av lys blant de mørklagte kvartalene, noen lysende flekker på vegger dyppet i svart.

Når jeg ser bilene danne lysormer som bukter seg mellom skyskraperne, til høyre der, så til venstre, videre rett fram, når jeg ser månen langt der oppe, langt der oppe, men likevel så nærme, jeg tror jeg kan ta på den, men når jeg strekker ut armen rekker jeg ikke opp.

Men ennå er jeg ikke helt på toppen, jeg trekker pusten og går løs på de siste trappetrinnene, jeg teller ti trinn, eller var det kanskje elleve?

Og så.

Så er jeg der. Hvite duker møter svart himmel, glade mennesker veksler mellom å se på bordkavaleren sin og å beundre utsikten, peke, ser du det samme som jeg ser. Og litt lenger borte, bardisken, der ølen er dyr, men det gjør ikke noe det heller, ikke nå, for se der og der og der!

Så sitter jeg der og vet ikke helt hvor jeg skal se, jeg heller, det er så overveldende, så mye lys, så mye mørke, så stille.

Stille.

Akkurat sånn som elven demper lyden og lukten av storbyen, gjør høydemeterne det samme, i høyden er kaoset borte, i høyden kan jeg puste, puste fritt.

Advertisements
3 kommentarer leave one →
  1. april 2, 2010 8:56 am

    Det må ha vært utrolig bra! Hvis du liker spenning, så burde du prøve tandemhopp i fallskjerm. Himmelen blir aldri den samme etter jeg prøvde det for noen år tilbake.

    • april 3, 2010 7:50 am

      Det tror jeg på! Jeg leste faktisk om det på bloggen din, det hørtes såå braaa ut! Jeg har veldig lyst, og håper jeg en dag samler mot nok!

      • april 4, 2010 6:50 pm

        Det burde du. Anbefaler det på det sterkeste :-).

        Det er ikke sikkert du trenger mot for å gjøre dette. Jeg forventet at jeg skulle være nervøs, men det fantes ikke nerver i meg da jeg skulle gjøre dette. Det er meg da… Jeg sjekket med ei av jentene som hoppet fast der og hun syntes det var litt ekkelt første gangen.

        Når det gjelder ulykker og sånt, så er det mye lavere andel med ulykker (regnet i promille av antall hopp) sammenlignet med trafikkulykker. De som det går galt med her er som regel de som har holdt på en god stund og begynner å presse grensene.

        Jeg sjekket opp dette etter jeg hadde hoppet siden jeg hadde lyst til å begynne. Jeg fant dessverre ut at tiden ikke vil strekke til siden det ville ha innebåret at jeg måtte dra til Tønsberg hver eneste bidige helg fra april til oktober (eller noe slikt) for å klare mine 20 hopp. Det er visstnok kø for å få hoppet og det bør være bra vær. I tillegg tar det meg ca. 1,5t å kjøre til Tønsberg, så da fant jeg ut at jeg heller kan skaffe meg motorsykkel om noen år (hvis jeg vil).

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: