Skip to content

tilbake til verden

mars 28, 2010

En måned uten internett.

I en måned har resten av verden vært lenger unna enn vanlig, uten internett er det den reelle avstanden som gjelder, ikke den man kan måle i tastetrykk, men de gammeldagse avstandene, meterne og kilometerne og milene, alt føles lenger unna, alt er lenger unna.

Men nå. Nå er jeg tilbake, eller, internett er tilbake, den trådløse ruteren har fått en plass i stua, riktig telefonnummer har fått riktig passord, verden, her kommer jeg.

Jeg trodde det skulle føles som en lettelse, men nå er jeg ikke så sikker lenger, for hvor begynner man egentlig, når man har vært borte så lenge, hva er det jeg vil si og hvordan vil jeg si det, jeg vet ikke, ikke helt, men jeg tror jeg begynner med begynnelsen, med det første jeg ennå ikke har fortalt dere.

Bli med til Chiang Kong.

Alle turistene i Chiang Kong sover.

De ankommer landsbyen i mørket, med sekk på ryggen og koffert på slep leter de etter første og beste gjestehus, de lukker døra bak seg og sovner, men ikke for lenge, for når hanene galer skal de videre, alltid skal de videre.

For Chiang Kong er bare en bindestrek.

Et punkt som knytter Thailand til Laos, turistene skal videre nå, de er ferdig med Thailand, nå er det bare Laos som gjelder, og mens de venter på båten sover de, de sover mens vi er våkne.

Vi er våkne, for vi skal ingen steder, vi er i Chiang Kong og vi er framme, framme på reisen uten mål.

Og mens turistene sover, går vi langs elvebredden, vi hører hanene gale og hundene bjeffe, vi ser fiskerne på elva, vi ser blå fjell i det fjerne, vi ser et Laos som vokser seg større og større på den andre siden av elven.

Vi går langs veiene også, vi ser de istykkerrevede plakatene som pynter opp husveggene, vi ser nettverket av strømlinjer oppe i lufta, vi ser butikkene, markedene, templene.

Vi ser den oransjkledde munken gå alene midt i veien, hvor kommer han fra, hvor er han på vei, er han ensom eller har han funnet sin indre ro?

Og når kvelden kommer, kjenner vi at luften er frisk, med mørket kommer kulden, det er kaldt og friskt og mørkt og stille, stille i Thailand, men i Laos synger de karaoke, popsanger og blinkende lys.

Når vi går langs elvebredden og langs veiene og kjenner luften forandre seg med mørket, da ønsker vi oss ikke bort, ikke videre, vi er i Chiang Kong, og vi er framme.

Som dere ser, velger jeg nå å gi dere ett og ett bilde i full størrelse, i stedet for å sette de sammen til kollasjer, jeg vet ikke, hva liker dere best?

———————————

A month without internet.

For a month, the rest of the world has been further away than usual, without the internet, it is the actual distance that applies, the old-fashioned distances, meters and kilometers, and everything feels further away, everything is further away.

But now. Now I am back, or, internet is back, the wireless router has a place in the living room, the correct phone number has been given the correct password, hello world.

I thought it would feel like a relief, but now I’m not so sure anymore, because where do you start, when you’ve been away so long, what is it I want to say and how do I want to say it, I don’t know, but I think I’ll start with the beginning.

Go with me to Chiang Kong.

All tourists in Chiang Kong are asleep.

They arrive in the village in the dark, with sacks on their backs they are looking for the first and best guest house, and when they find it, they close the door and fall asleep, but not for long, for when the cocks crow, they are on their way again, they are always on their way.

To them, Chiang Kong is just a hyphen.

A point which links Thailand to Laos, he tourists are done with Thailand now, the thoughts about Laos fill up their minds, and while waiting for the boat they sleep. They sleep while we are awake.

We are awake, for we are not going anywhere, we are in Chiang Kong and we have reached our destination on the journey without goal.

And while the tourists are asleep, we walks along the river bank, we hear the cocks crow and the dogs barking, we see the fishermen on the river, we see the blue mountains in the distance, we see a Laos that grows larger and larger on the other side of the river.

We walk along the roads, too, we see the ruined posters that decorate the walls, we see the network of electricity lines in the air, we see the shops, markets, temples.

We see the monk in orange clothing, walking alone in the middle of the road, where does he come from, where is he going, is he lonely or has he found his inner peace?

And when the evening comes, we feel the fresh air, with the darkness comes the cold, it is cold and fresh and dark and quiet, quiet in Thailand, but in Laos they sing karaoke, there are pop songs and blinking lights.

And when we walk along the river bank and along the roads and feel the air change with the darkness, we wouldn’t be anywhere else than here, we are in Chiang Kong, and we won’t go any further.

As you can see, I now choose to give you one and one photo in full size, instead of putting together the collages, I don’t know, what do you like best?
Reklamer
No comments yet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: