Skip to content

ekstremturisme

februar 10, 2010

Bilen stopper. Igjen. Døren åpnes. Igjen.

Ut av bilen, rundt hjørnet, se på det som er å se. Nå: solsikker.

Store, gule, grønne. Mot blå himmel, hvite skyer, og bier som summer etter pollen. Vakkert, men det er det vanskelig å konsentrere seg om, for mellom alle solsikkene løper klassekammerater utstyrt med hvert sitt kamera, one, two, three, smiiile høres overalt, onetwothreesmile, onetwothreesmile, og wait, one more!

Inn i bilen, fem minutters ro, før vi stopper igjen. Nå er det gresskar i fokus. Store gresskar, små gresskar, oransje, brune. Og den samme regla. Onetwothreesmile. En gang til. Enda en. Ta et bilde av meg, da.

Vi er innom en åker som brenner, en vingård med dyre flasker, en kafé der de selger hjemmelaget is med druesmak, men vi enser det ikke. En-to-tre ut. En-to-tre inn. Hele tiden på vei, hele tiden videre, videre.

Helt til toppen.

Toppen av Phu Ruea nasjonalpark, med utsikt over Thailand, ja, kanskje over Laos også, det er 1.365 meter ned til havet og det er fint, grønt og blått og fint. Og her på toppen, her er det ingen som maser, målet er nådd, vi skal ikke videre, ikke ennå.

Og det er først her, på toppen, at jeg skjønner at jeg er på reise, ekstremturisme ligger ikke for meg, jeg får det ikke med meg, alt farer forbi uten at jeg klarer å gripe fatt, ta tak.

Men her på toppen, her løsner det, ekstremturismen slipper taket, jeg er meg selv, på reise, jeg ser, hører, lukter. Er.

—————————————-

The car stops. Again. The door opens. Again.

Out of the car, around the corner, look at what is to be seen. Now: sunflowers.

Large, yellow, green. Against a blue sky, white clouds, and bees that summer after pollen.

Beautiful, but it is difficult to concentrate on that, because between all the sunflowers my classmates are running with their cameras, one, two, three, smiiile is heard everywhere, onetwothreesmile, onetwothreesmile, and wait, one more!

Get in the car, a five-minute rest, before we stop again. Now the pumpkins are in focus. Big pumpkins, small pumpkins, orange, brown. And the same story all over again. Onetwothreesmile. One more time. Another. Please take a picture of me.

We visited a burning field, a vineyard with expensive bottles, a café where they sell homemade ice cream with grape flavor, but we didn’t notice it, not really. One-two-three out. One-two-three in. All the time on the way to something else, always forward, forward.

To the top.

The top of Phu Ruea National Park, with view over Thailand, yeah, perhaps over Laos as well, it’s 1365 meters down to the ocean and it’s nice, green and blue and beautiful. And here at the top, the stress is over, the goal is reached, we shall no further, not yet.

And it is only here, at the top, that I understand that I am traveling, extreme tourism is not for me, I can not follow, everything passes me and I am not able to grab it.

But here on the top, I am myself, traveling, I see, hear, smell. I am.

(I am lazy and translates with the help of Google Translate. I’m sorry if it’s loaded with bad english – bare with me.)

Advertisements
2 kommentarer leave one →
  1. februar 11, 2010 11:31 pm

    åhh, liker din reiseblogg æ, anniken! ^-^

    og takk for kommentaren, forresten!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: