Skip to content

når alt føles håpløst

januar 14, 2010

Photo provided by: http://www.flickr.com/photos/globovision/ / CC BY-NC 2.0

Jeg hadde tenkt til å fortelle dere om noe hyggelig i dag. Jeg hadde ikke helt bestemt meg for hva, kanskje det skal handle om kafeene i Chiang Mai i dag, tenkte jeg, eller om den siste boka jeg leste, eller kanskje om mitt nye plastikkamera.

Men nei.

Det går ikke.

Det går jo ikke i det hele tatt.

For hvordan er det mulig å fokusere på disse hverdagslige gledene, disse fine tingene, når en liten bit av verden går under på den andre siden av jorda?

Nei, i dag må det handle om Haiti. Om jordskjelvet. Om alle menneskene i nød.

De sier det er det kraftigste skjelvet på 200 år, men jeg klarer ikke å forstå hvor kraftig det er. De sier de frykter at mer enn 500.000 mennesker er døde, men skjønner ikke hvor mange det er. Om det hadde vært snakk om Oslo, hadde det bare vært 78.870 innbyggere igjen, tenker jeg, og skjønner litt mer.

Men likevel ikke.

For det er umulig å forstå en slik situasjon fullt ut uten å være rammet selv. Det er umulig å forestille seg lidelsen, skrekken, panikken. Smertene. Nei, det går ikke.

Likevel er det viktig å prøve, ikke gi opp, ikke glemme.

Og å hjelpe. Via Røde kors, for eksempel. For de trenger hjelp nå, menneskene i Haiti, de som hadde så lite fra før, og som nå har ingenting. De trenger hjelp, nå, og senere, for dette går ikke over i dag, i morgen, om en uke, om en måned.

Når medieoppmerksomheten stilner, for det gjør den jo, det gjør den alltid, journalistene og kameraene beveger seg videre, til nye kriser, nye katastrofer, når det skjer  syns jeg du skal besøke denne nettsiden, se på bildene en gang til, mens du tenker på dette fortvilte ropet om hjelp:

For mange mennesker dør. Vi trenger hjelp. Vi trenger internasjonal hjelp – vi trenger nødhjelp. Det er ingen hjelp. Ingen sykehus, ingen strøm. Ingenting. Ingen mat, ingen telefon, ikke vann, ingenting. Det er for mange mennesker som dør.

(Kilde: VG Nett.)

Sånt som dette blir ikke bare borte.

—————————————-

I wanted to tell you about something nice today. I wasn’t sure about what yet, maybe the cafes in Chiang Mai, maybe the latest book i read, maybe my new plastic camera.

But no.

That’s not possible.

That’s not possible at all.

Because how it is possible to focus on something nice, some daily pleasure, when a little piece of the world is going under on the other side of the earth?

No, today i have to write about Haiti. About the earthquake. About all the people who suffer.

They say it is the worst earthquake in 200 years, but i have problems with understanding the meaning of that. They say more than 500.000 people can be dead, but i can’t understand how many that is. If this was in the capital of Norway, only 78.870 people would have been left, i say to myself, and i understand a little more.

But just a little.

Because it’s impossible to fully understand a situation like this, without experiencing it by your self. It’s impossible to understand the suffering, the fright, the panic. The pain. No, it’s not possible.

But it’s important to try, not give up, not forget.

And to help. Via Red cross, for example. Because they need help now, the people in Haiti, the people who had so little in the first place, who is left with nothing at all. They need help today, and also later, because this doesn’t disappear tomorrow, in a week, in a month.

When the media stop telling you histories from Haiti, because they will, they always do, the journalists move on to another crisis, another catastrophe, when they stop telling you stories from Haiti, i think you should visit this website, look at the photos one more time.

Things like this don’t just disappear.

Reklamer
4 kommentarer leave one →
  1. kristin permalink
    januar 15, 2010 5:39 pm

    Det er vanskelig å fatte den enorme kattastrofen , det hele er jo helt skrekkelig.

    Rød kors er glimrende her kan vi hjelpe på vår måte…jeg jobber rett ved røde kors i Sandvika og kjenner noen som har reist nedover og akkurat nå skulle jeg gjerne ha vært i deres sko.

    Bra innlegg !!!!

    Klem mams

    • januar 15, 2010 5:57 pm

      Ja, det er bra de finnes, de menneskene som bare setter seg på første fly. All ære til dem.

  2. januar 15, 2010 7:24 pm

    Åh, jeg måtte herme etter deg i dag Anniken, kunne ikke skrive det like bra som deg, men du fikk meg til å gi min støtte, så jeg håper jeg kan få noen til å ville gi sin støtte også! Bra innlegg!!

    • januar 16, 2010 7:08 am

      Takk! Og bra at du hermer, dette er så viktig! Enn at nødhjelpen ennå ikke har nådd frem, ingen har fått mat på femti timer, heller ikke rent vann. Nesten, i hvert fall. Så flott at jeg fikk deg til å gi din støtte, og jeg håper noen gir etter å ha lest ditt også!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: