Skip to content

om å være redd

januar 10, 2010

(why we always fail av maggievaneijk, klikk på bildet for å gå til hennes flickr-side/click on the picture to visit the maggyvaneijk's flickr-page)

Det er ganske mange ting her i verden jeg er redd for. Kakerlakker, for eksempel. Edderkopper. Trafikken her i Bangkok. Ja, listen er rett og slett relativt lang.

Men det er få ting jeg er så redd for som å snakke høyt i forsamlinger, sånn type reise-meg-opp-og-si-noe-som-alle-skal-høre, i hvert fall når jeg må gjøre det alene, når ingen er der til å falle sammen med meg, når jeg er tvunget til å snakke høyt i forsamlinger alene, da er jeg livredd, vettskremt, fylt av angst, med bankende hjerte, skjelvende hender, skjelvende stemme.

Heldigvis har jeg skjønt at jeg ikke er alene, uten at det gjør det nevneverdig lettere, selvfølgelig, bare litt, jeg har oppdaget at denne lidelsen har et navn, glossofobi, og i følge nettsiden glossophobia.com er det å snakke foran andre antatt å være den største frykten et menneske kan ha, større enn frykten for døden, til og med.

Så det er ikke noe å le av. Men jeg prøver likevel.

For det går jo ikke an å ha det sånn som dette resten av livet. Noe må endres, og jeg er redd det er meg. Derfor prøver jeg å lure meg selv til å tro at jeg syns det er kjempegøy å holde foredrag, at jeg gleder meg til de syv minuttene i morgen, hva så om hender og stemme skjelver, tenker jeg, det gjør ingenting, etter syv minutter er alt over, jeg dør ikke, jeg lever, jeg skal ut og drikke øl.

Foreløpig fungerer det dårlig, det å lure meg selv, men kanskje, kanskje snart, kanskje hvis jeg leser Eleanor Roosevelt sitt sitat et par ganger til, kanskje jeg slutter å bekymre meg da.

You gain strength, courage, and confidence by every experience in which you really stop to look fear in the face. You must do the thing which you think you cannot do.

Ønsk meg lykke til, da!

—————————————

There are quite a few things i’m afraid of in life. Cockroaches, for example, and spiders, the traffic here in Bangkok, the list is long.

But there is few things i’m so scared of as talking in public, the stand-up-and-talk-while-everyone-listens-to-you, especially when i have to do it alone, by myself, no one to fail together with me, when i’m forced to talk in public i’m scared to death, my heart is beating much faster than usual, my hands and voice  are shaking.

Luckily, i have understood that i’m not alone, not at all, it doesn’t make it any easier to know this, but it’s kind of a relief anyway to know that the suffering has a name, glossophobia, and according to the website glossophobia.com, public speaking is considered the greatest fear a person can have, even greater than the fear of death.

So this is not a laughing matter. But i try anyway.

Because i cannot continue like this the rest of my life. Something has to change, and i’m affraid it has to be me.

So today i try to trick myself into believing that public speaking is the funniest thing i could do tomorrow, i’m going to enjoy the seven minutes of attention, no worries, so what if my hands are shaking and my voice is trembling, it doesn’t matter, i will survive, i’m not dying.

So far, it’s not going so well, this tricking-myself-thing, but maybe, maybe soon, maybe if i read Eleanor Roosevelt’s quote a couple of times more, maybe then i stop being afraid.

You gain strength, courage, and confidence by every experience in which you really stop to look fear in the face. You must do the thing which you think you cannot do.

Wish me luck!

Reklamer
15 kommentarer leave one →
  1. Lars permalink
    januar 10, 2010 10:52 am

    Hmmm. Jeg er helt sikker på at det går bra. Helt sikker. Men det har jeg sagt i hvert fall et titalls ganger nå, uten at det har hjulpet nevneverdig. Men jeg prøver igjen: Klart det går bra.
    Lykke til. Du er bedre forberedt enn meg!

    • januar 10, 2010 12:29 pm

      Vel, takk igjen:) Det føles litt bedre nå, etter at du har prøvehørt på presentasjonen.

  2. januar 10, 2010 12:01 pm

    Lykke til! You can do it!

    • januar 10, 2010 12:30 pm

      Takk! Jeg skal i hvert fall gjøre så godt jeg kan!

  3. Anna-Lena permalink
    januar 10, 2010 3:30 pm

    Hei Anniken, din (og Eleanors) strategi virker, jeg lover. Lykke til, face your fear.
    Hilsen Anna-Lena

  4. Bjørn permalink
    januar 10, 2010 4:03 pm

    Hei Anniken

    Sikker på at det kommer til å gå bra og sier bare lykke til! Eller tvi tvi.

    Klem, pappa

  5. januar 10, 2010 8:09 pm

    LYKKE TIL!!!

  6. januar 11, 2010 7:49 am

    Tusen takk til dere også, Anna-Lena, pappa og Silje! Jeg tror nok lykkeønskningene hjalp, enten det eller så lurte jeg meg selv godt nok, for det gikk veldig fint, ja, nesten smertefritt, til og med!

  7. kristin renslo permalink
    januar 11, 2010 3:25 pm

    Når du leser dette er frykten over og alt har gått bra…men jeg kjenner meg selv igjen, og jeg tror nok, som du selv sier at dette er et ganske vanlig fenomen.

    Du er kjempeflink Anniken….. jeg er spent på å høre hvordan du har det nå etter foredraget.

    Og ellers…. er vi storfornøyde med å ha Bangkok biletter i lomma !!!!!!!!!

    Klems mamma

    • januar 12, 2010 5:32 pm

      Ja, frykten er nok ganske vanlig, men veldig ubehagelig likevel. Men jeg overlevde, det gikk til og med bra, så det føles godt!

      Og vi er også storfornøyde med at dere har bangkokbilletter i lomma!

  8. januar 12, 2010 2:13 am

    Du er så fin! Eg vonar at du ein dag vil stå i ei forsamling og oppleve at orda , heilt problemfritt, vil falle på plass. Du er så veldig flink med ord, det er det ikkje alle som snakkar høgt som er.

    • januar 12, 2010 5:34 pm

      Du er fin selv, du! Tusentusen takk! Nå ble jeg veldig glad, og jeg skal tenke på ordene dine neste gang jeg gruer meg, det er helt sikkert.

  9. Tante Inger permalink
    januar 15, 2010 2:18 pm

    Har akkurat lest blogg for første gang og da måtte det jo bli din!
    Masse spennende! Her på Litenåsen er det koselig vinter. Fint skiføre,dompap på fuglebrettet og rådyr i hagen.På søndag skal vi ha juletrefest med alle barnebarna.Kanskje du husker at du var her på juletrefest da du var liten?
    Tante Inger

    • januar 15, 2010 5:55 pm

      Nei, så gøy! Håper du kommer tilbake for å lese mer!

      Det er klart jeg husker jeg var med på juletrefest, med Brutus på kjøkkengulvet og den siste julemoroa. Med alle barnebarna blir det vel liv på Litenåsen, du må hilse til alle.

      Forøvrig høres det veldig idyllisk ut, den vinteren dere har. Håper det blir like fint neste gang jeg tilbringer vinteren i Norge.

      Kos deg masse, og hils onkel Hans Kristian!

Trackbacks

  1. akkurat som en skilpadde « min såkalte blogg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: