Skip to content

en kjærlighetserklæring

januar 6, 2010

Det er noe eget ved å sette seg inn i en togkupé. Å telle seg bortover radene, lete seg frem til de riktige setene, 41 og 42, for eksempel, sette seg ned, lene seg tilbake, og så bare titte.

Først på livet på perrongen, på menneskene som er ute i siste liten, de løper med bag over skulderen, en pose i den ene hånden, billetten i den andre, febrilsk prøver de å finne vognen som matsjer billetten, så forsvinner de ut av syne, inn i toget, rett før den uniformerte mannen utenfor vinduet vifter med det grønne flagget sitt, rett før det rykker i toget, rett før togperrongen glir ut av synet, eller omvendt, toget glir ut av synet for dem som står igjen, de som ikke skal være med.

Ny utsikt.

Hele tiden ny utsikt, blikkskur med klesvask utenfor vinduene og røde chili på taket byttes ut med staslige bygninger til forveksling lik bygårdene på Frogner, og de byttes igjen ut med grønne åkrer og gullbelakte templer der apekatter leker på trappetrinnene.

Og det er så fint å sitte sånn og se, bare se, gynge med den rytmiske tøffingen fra toget som arbeider seg bortover skinnene, glippe med øynene, duppe av, for så å våkne igjen, til en ny utsikt, nye omgivelser, en ny verden.

Så, plutselig, har det gått ti timer, ti timer med titting og glipping med øynene, ti timer nordover, ti timer nærmere Chiang Mai, bare to timer unna nå, det passer bra, for solen er i ferd med å gå ned, snart er den byttet ut med månen, mørket, natten, men dette er jo ikke noe nattog.

Dette er ikke noe nattog, og det begynner å klibre så smått i føttene, i lårene, i rumpa, det er ikke noe gøy å sitte og se ut av vinduet når det ikke er noe mer å se, jeg vil komme frem, jeg vil av, nå.

De siste to timene vrir jeg meg i setet, jeg vrir meg mest i setet, men noen ganger lener jeg meg mot vinduet i stedet, presser pannen mot ruta, leter desperat etter lys, tegn på sivilasjon, tegn på at turen nærmer seg slutten, tegn at vi har ankommet Chiang Mai.

Og før eller senere dukker lysene opp, først ett, så ett til, ti, femti, hundre, nå, tenker jeg, nå er vi her, nå er vi fremme, vi er vel fremme nå, i nord. Fremme i Chiang Mai.

(Fortsettelse følger.)

—————————————-

There is something special about entering a train, about counting your way to the right seats, may be number 41 and 42, about sitting down, leaning back, looking out the window.

First you look at the life on the platform, at the people running for the train, with a bag over their shoulder, a plastic bag in one hand, a ticket in the other, they’re trying to find the car matching the ticket, and suddenly they are out of view, hopefully they are inside, because the man in uniform is waving his green flag, and you can feel the train starting to move, soon you can’t see the platform anymore, or the opposite, the people on the platform can’t see you anymore, they are left behind.

And the view is changing.

All the time the view is changing, slum houses with laundry outside the windows and chili on the roof are replaced with houses for the rich, and they are again replaced with acres of green and golden temples with monkeys on the stairways.

And it’s so wonderful to sit like this, just looking out the window, close your eyes, open them again, meet a new view, a new world.

Before you know it, ten hours have passed by, you are ten hours further north, ten hours closer Chiang Mai, only two hours away now, and that’s good, for the sun is on its way down, it’s being replaced by the moon, the darkness, the night, but this is not a nighttrain.

This is not a nighttrain, and you are getting tired of sitting still, your feet, legs, but are tickling, it’s no fun to look out the window when there is nothing to look at, but you are looking anyway, looking for lights, for signs of civilization, signs of Chiang Mai.

And sooner or later the lights will come, first one light, then another one, then ten, fifty, hundred, we have to be there now, finally in the north, finally in Chiang Mai.

(To be continued.)

Reklamer
6 kommentarer leave one →
  1. kristin renslo permalink
    januar 6, 2010 6:11 pm

    Hei :))

    Fint å høre , spennende også du skriver godt , gleder meg til fortsettelsen.
    Skype fredag 18 norsk tid eller ??

    Klem mamma

    • januar 7, 2010 4:27 am

      Takktakktakk!

      Ja, skype på fredag høres ut som en plan!

  2. januar 6, 2010 7:55 pm

    så herlige bilder anniken! som alltid 🙂

    beundrer deg, burde vite!

    og tusen takk for kommentaren på bloggenmin. ville gjøre det enkelt denne gangen, hehe.

    • januar 7, 2010 4:28 am

      Åh takk, så hyggelig å høre!

      Jeg beundrer deg også, det er helt sikkert. 🙂

  3. januar 7, 2010 7:52 pm

    Ååh, no fekk eg både lyst til å reise med tog, og ikkje lyst til å reise med tog på samme tid. Du skriver så fint!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: