Skip to content

om å være privilegert

desember 11, 2009

Jeg husker at jeg sto på øverste trinn på steintrappa, akkurat der hvor dørmatten lå, jeg sto der og strakk den ene armen så høyt opp jeg kunne, så høyt at jeg akkurat traff ringeklokka med fingeren min. Så ventet jeg. Til jeg hørte skritt der inne, til jeg hørte låsen bli vridd om, til døren åpnet seg.

Jeg var fire år, og fem, seks og syv. Åtte.

Jeg hadde akkurat kommet hjem fra parken eller barnehagen eller skolen, og nå sto jeg utenfor døra til farfaren min, farfaren min i nabohuset, farfaren min som vanligvis var hjemme, som alltid hadde sjokolade i kjøleskapet.

Dronningsjokolade.

Kald og hard, men som smeltet om man hadde den lenge nok i munnen.

Etter sjokoladen spilte vi domino. Eller pinnespill, røde og blå og grønne pinner i en floke på bordet, det var nesten alltid jeg som rørte på de pinnene jeg ikke skulle røre, men han lot meg vinne likevel, som oftest, i hvert fall.Noen ganger spilte vi på orgelet i spisestuen i stedet, han lærte meg hvilke knotter som måtte trykkes inn eller dras ut for at det skulle komme lyd, han lærte meg lisa gikk til skolen, gubben noa, ja vi elsker. Og mikkel rev.

Andre ganger spiste vi, vi satt overfor hverandre ved kjøkkenbordet, vi startet samtidig, men jeg var alltid først ferdig, farfar skulle alltid tygge maten 32 ganger, eller var det 33, om det så var grøt, det var bra for fordøyelsen, sa han, jeg prøvde å gjøre det samme, å herme, men jeg var for utålmodig, for sulten, for ivrig. Syntes det var kjedelig å tygge, tygge, tygge.

I dag husker jeg disse små episodene, og jeg føler meg så privilegert. Ikke alle barn har noen voksne i livet sitt som de kan stole på, som de trives sammen med, som er der for dem, ikke bare når det har skjedd noe spesielt, men hver dag.

Noen som tar dem på alvor, som ser dem som det mennesket de er.

Unicef har tatt konsekvensen av dette, og satt i gang prosjektet Den Ene, et prosjekt der tanken er at alle barn er våre barn, at alle har et ansvar for veldferden og oppveksten til barna de har rundt seg, ikke bare deres egne, men også den lille gutten som går forbi huset deres hver gang han går til skolen. For eksempel.

Det handler ikke nødvendigvis om å blande seg, bare om å bry seg. Om å se, lytte, være til stede.

Og det er når jeg leser om dette prosjektet at jeg kjenner hvor privilegert jeg er, hvor heldig jeg har vært, for mens mange barn ikke har noen, har jeg hatt så mange.

Mamma og pappa, selvfølgelig, som alltid har hatt tid til både meg og lillebroren min, som har hjulpet meg med leksene, lest for meg, sittet ved siden av sengen min helt til jeg sovnet om natten. Vært hyggelige mot vennene mine, ønsket dem velkommen hjem til oss, latt dem leke i hagen, i kjellerstuen.

Farfar i nabohuset.

Morfar bare et kvarter unna med bil, morfar som alltid fortalte eventyr, som fant dem på selv, jeg fikk velge tema, i dag vil jeg at det skal handle om bjørner, sa jeg, og så fortalte han et eventyr om bjørner. Morfar som bygget huske til meg på fjellet, han snekret den sammen, og så dyttet han meg etterpå, sånn at jeg suste gjennom luften, fram og tilbake. Morfar som lærte meg å spikke, som fant fram passende trepinner til meg, jeg spikket av barken og gav ham trepinnen tilbake, sa at det var en stokk.

Foreldrene til venninnene mine. Tanter og onkler. Til og med fine lærere har jeg hatt, lærere som så meg og mitt behov, som lot meg skrive om Lilletroll og vennen Titt, som syntes fuglene jeg tegnet var morsomme.

Jeg er dem alle evig takknemlig.

(Maria bak bloggen Marias Metode utfordret meg til å skrive et innlegg knyttet til prosjektet Den Ene. Hva hun skrev selv, kan du lese her. Der finner du også lenker til hva de andre Maria utfordret har skrevet, historier som setter min i perspektiv. Syns jeg. Selv ønsker jeg å utfordre Celine, Stine, Nattvake og Eirin til å skrive om sin ene, eller om hvordan de selv har vært den ene for et barn som trengte det.)

Advertisements
11 kommentarer leave one →
  1. desember 11, 2009 5:30 pm

    Å, det var fint!

    Noe med å skrive historien sin selv er også å oppdage hva en selv har fått og som en kan sette pris på, ikke sant?

    • desember 12, 2009 9:40 am

      Ja, det syns jeg absolutt, man har godt av tenke over hvor heldig man er også! Takk for utfordringen!

  2. Bjørn permalink
    desember 11, 2009 7:12 pm

    Kjære Anniken!

    Som din pappa ble jeg jo rørt da jeg leste det du skrev her. Det var jo så flott og det er så sant også. Gode minner dukket opp i hopetall. Så veldig bra. At du setter pris på det nå så mange år etter. Du kan tenke deg hvor mye morfaren din og farfaren din satt pris på å være sammen med deg også. Det var bra for dem. Virkelig.

    Ønsker dere en god helg i Bangkok. Her er det fortsatt bare tidlig fredag kveld – nå er det snart litt god mat (svinekam i kveld) og rødvin på bordet.

    Hilser så mye fra Anna-Lena.

    Klem fra pappa

  3. Bjørn permalink
    desember 11, 2009 7:13 pm

    Bare en presisering,

    det var 32 ganger man skulle tygge. Det klarer seg. Lenge.

    • desember 12, 2009 9:42 am

      Takk for slik en trivelig kommentar, for ikke å snakke om presisering. God helg til dere også, håper svinekammen var god!

  4. Kristin Renslo permalink
    desember 11, 2009 7:33 pm

    Hei hei ,

    Dette var en utrolig god måte og innlede helgen på Anniken ,

    Takk,

    Klem mamma

    • desember 12, 2009 9:43 am

      Det var bra! Håper resten av helgen blir fin også!

  5. desember 12, 2009 4:08 pm

    Så veldig rørende og vakkert å lese. Eg vart både glad og god-vemodig om einannan.
    (Og sanneleg skal eg gripe utfordringa, må berre finne dei rette orda først)

    • desember 13, 2009 4:02 pm

      Jeg er så glad du tar utfordringen, og gleder meg til du har funnet ordene dine!

      Og takk, du gjør meg så glad!

  6. desember 22, 2009 12:27 am

    å, anniken, jeg merker at det er vanskelig å skrive på en ekte og ærlig måte uten å bli for privat. du behersker dette kunststykket med glans. men jeg tror jeg må ta tiden til hjelp. plutselig dukker det opp noen ord. skal si i fra!
    enn så lenge;
    ha en riktig god jul der i øst! håper du får en alle tiders julefeiring med venner og din kjære. kos deg masse!
    juleklem fra stine.

    • desember 22, 2009 3:31 pm

      Vet du hva, jeg syns du skal ta all den tiden du måtte trenge, det er jo da ting blir best, når man gir tankene tid til å forme seg, sånn ordentlig. Jeg gleder meg uansett!
      Og takk, ha en kjempegod jul du også, håper du har kald snø og varm gløgg innen rekkevidde!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: