Skip to content

om uforglemmelige historier

desember 9, 2009

Nå for tiden leser jeg en irriterende dårlig bok, en sånn en der du får følelsen av at forfatteren har skrevet ned de platte skildringene og simple dialogene sine i rekordfart, for så å gjøre opp for seg ved å slå opp ti prosent av ordene i en synonymordbok, velge de vanskeligste, før han setter det endelige punktum.

For hver setning og hvert kapittel blir jeg sintere og sintere, og jeg forbanner min egen stahet, jeg tror jeg aldri har latt være å lese ut en bok jeg synes er kjedelig, eller, nå lyver jeg, jeg kom meg aldri gjennom Sofies verden, enda jeg forsøkte tre ganger før jeg slo meg til ro med at jeg måtte gi opp.

Men siden den gang har staheten fått overtaket igjen, og jeg sitter altså her og leser en bok jeg egentlig ikke vil lese, mens tankene vandrer til de gode bøkene, de bøkene som nekter å slippe taket, selv lenge etter at jeg har lagt dem fra meg.

Som Simon Montefiores Sashenka, for eksempel, jeg blir glad bare jeg tenker på den.

Simon Montefiore er både journalist og historiker, og på det tidlige nittitallet jobbet han som korrespondent for engelske aviser, han fikk reise til Tsjetsjenia og til Georgia, til Moskva og St. Petersburg for å rapportere hjem om urolighetene i forbindelse med Sovjetunionens fall.

I etterkant har han gravd seg ned i de russiske arkivene, han har gått tilbake i tid, funnet fram til historier og sammenhenger, gleder og tragedier, til hva som egentlig skjedde da tsarherredømmet ble styrtet, da kommunistene tok makten, og, ikke minst, til hva som skjedde etterpå, til hva som foregikk i hjertet av Sovjetunionen.

Og det er disse historiene og sammenhengene, disse gledene og tragediene som danner bakteppet for handlingen i Sashenka. Shashenka er hovedpersonen, vi møter henne for første gang i St. Petersburg i 1916, hun er 16 år og forkjemper for den russiske revolusjonen som nærmer seg. 20 år senere møter vi henne igjen, i Moskva, med en mektig ektemann er hun høyt oppe i systemet nå, selv om nære venner forsvinner i systemet, føler hun seg trygg, hvorfor skulle hun ikke det?

Resten av Sashenkas historie er en hemmelighet, jeg vil ikke si så mye, vil ikke avsløre, røpe viktige detaljer. Men en ting til vil jeg si, og det er at det er en rørende fortelling. Sjelden har vel ordene til Nikolai Leskov passet bedre:

«Now and again in these parts, you come across people so remarkable that, no matter how much time has passed since you met them, it is impossible to recall them without your heart trembling.»

————————————————–

These days i’m reading a terrible book, it’s so boring, and i hate myself for not being able to put it down. But while i’m reading it, i’m thinking of the good books i’ve read, the ones that still make me smile, still make me think.

Simon Montefiore’s Sashenka is one of these books.

Montefiore is both a journalist and a historian, and in the beginning of the ’90s, he travelled to Chechnya and Georgia, to Moscow and St. Petersburg, covering the wars and turbulence of the fall of the Soviet Union. The last ten years, he has spent digging in the Russian archives, and the personal stories he found there, are what inspired him to write Sashenka.

We meet Sashenka for the first time in 1916, she is 16 years old and calls herself a bolshevik, and we meet her again twenty years later, when she is married to a powerful man and enjoys all the goods of the upper Soviet society. Even if the people around her disappear, she feel safe herself, and why shouldn’t she?

The rest of Sashenka’s story is a secret, i don’t want to spoil it, don’t want to say too much.

But one thing is fore sure, and that is that Nikolai Leskov’s words have never felt more right:

«Now and again in these parts, you come across people so remarkable that, no matter how much time has passed since you met them, it is impossible to recall them without your heart trembling.»

Advertisements
4 kommentarer leave one →
  1. desember 9, 2009 10:58 pm

    jeg beunderer deg for å lese bøker helt ut selv om de kan være makkverk. jeg eier simpelthen ikke tålmodigheten for elendig språk eller uinspirerende driv og handling, kjedelige karakterer.

    som med stieg larsson. jeg hadde ikke lest bøkene før jeg så de to første filmene. filmene var spennende nok, og jeg vurderte å lese bøkene.
    siden jeg allerede visste hva som kom til å skje fram til bok 3, hoppet jeg over bok 1 og 2.
    og så ble jeg helt utrolig skuffet. for en dritbok! for et elendig språk, for noen tilfeldige overganger! blæ!
    så jeg hoppet pent mot slutten – mot utgangen av de forskjellige konfliktene og fikk lest hvordan det hele gikk. og i dette tilfellet synes jeg det er helt greit, men ellers skulle jeg ønske jeg hadde tålmodigheten og optimismen din 🙂

    jeg må notere meg boka di. uforglemmelige historier er alltid en vinner.

    • desember 11, 2009 2:05 pm

      Vel, da beundrer jeg deg for å bare gi opp, la makkverk være makkverk og heller begynne på en ny bok, en god en, gå videre i jakten på disse uforglemmelige historiene.

      Ja, husk på Sashenka, jeg leste den på engelsk, originalspråket, og syns det var flott, men kan altså ikke garantere for oversettelser. Selvom selve persongalleriet jo burde være det samme om ikke annet 🙂

  2. desember 12, 2009 12:11 am

    takk for challenge! moro å få oppgaver på den måten, pluss det å skrive om ting som faktisk betyr noe. glad i deg, anniken! 🙂

    • desember 12, 2009 9:39 am

      jeg er glad du likte utfordringen, også er jeg glad i deg også! 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: