Skip to content

nær døden

desember 3, 2009

I Bangkok er det mange som livnærer seg ved å være sjåfører, noen kjører buss, flere kjører taxi og enda flere kjører tuk-tuk. Og selvom gatene er mer enn fulle når bussene, taxiene og tuk-tukene er i aksjon, så er det plass til flere.

Mopedsjåførene.

De står på hvert et gatehjørne og venter, venter på de late kundene, de som ikke orker å gå ned gaten, de som vil transporteres helt fram, fra a til b, og tro meg, det er mange av dem, dresskledde menn, kvinner i kjoler, med elegante bevegelser setter de seg bak sjåføren, med mobilen i den ene hånden, poser i den andre, de holder seg ikke fast en gang, ikke når sjåføren vrir på gassen, ikke når han aksellererer heller, ikke når han svinger seg mellom menneskene på fortauet, ut på hovedveien, sikk-sakk mellom bilene, bussene, tuk-tukene. 

Aldri i verden, har jeg tenkt, når jeg har sett disse mopedsjåførene, aldri i verden om jeg setter meg bakpå der, det er ikke snakk om, jeg vil ikke ende med hodet i asfalten, ende livet i en skitten bangkokgate. Ånei. 

Men i dag. 

I dag var det tid for å fornye visumene våre, og dermed satte vi oss inn i en taxi og ble fraktet tre mil til det taxisjåføren trodde var riktig bygning. Det var det ikke, men det var tydelig en normal misforståelse, for utenfor utgangen, der sto de på linje, mopedsjåførene, «immigration» ropte de og så på oss, «immigration 20 bath». 

Skift til presens.

Så jeg gjør slik som jeg har sett de elegante kjolekledde kvinnene og mennene i dress gjøre før meg, jeg løfter benet og klatrer opp på mopedsetet, bak sjåføren, dette går jo fint, tenker jeg, før jeg kjenner en intens smerte i den høyre leggen, det svir, det svir, det svir, men jeg rekker ikke si noe, sjåføren har vridd på gassen, jeg klamrer meg fast, tør ikke se ned, tør ikke se ned på leggen. 

To minutter og 20 bath senere senker jeg blikket og kjenner tårene presse på, der det før var solbrun hud, er det bare noe glinsende hvitt, og ved siden av, i en klump, henger svidde hudlefser. 

Hjelp, sier jeg til Lars, og sammen finner vi verdens snilleste politimann som viser oss veien til et sted vi kan få tak i medisin, naturmedisin, vi smører på og det føles litt bedre. Litt. 

Men et års visum fikk vi i hvert fall, det er jo noe. 

———————————————–

For the first time in Bangkok, i used one of the motorbike taxis today, and look what happened, my leg is burned.

Is it ok that i feel a little sorry for myself?

Reklamer
4 kommentarer leave one →
  1. Bjørn permalink
    desember 3, 2009 8:18 pm

    Uff da, det så jamen ikke godt ut. Håper du har fått noe som hjelper og jeg får bare si god bedring!

    Klem fra din far

  2. Kristin Renslo permalink
    desember 3, 2009 9:24 pm

    Huffda dette ser ikke bra ut, følg det nøye opp å gå til lege om du ikke blir bedre. Det kan sette seg betennelse i det.

    Har julekalenderen kommet ???

    Klem mamma og Øyvind

  3. desember 4, 2009 12:14 am

    Ouch! Ja, dom är skumma dom där potterna!

  4. desember 4, 2009 6:36 pm

    Joda, nå har jeg vært på sykehus med såret, og legen tror det vil gå bra, så da tror jeg også det. Men ja, neste gang jeg setter meg på en moped, da skal jeg være sææærs forsiktig, det er helt sikkert!

    Og ja, mamma og Øyvind, julekalenderen har kommet, den er så fin på veggen bak elgen!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: